ANMELDELSE: The Chemsex Monologues, King’s Head Theatre ✭✭✭✭

The Chemsex Monologues.

King’s Head Theatre.

23. mars 2017

4 stjerner

Bestill billetter

Endelig snakker det skeive miljøet om chemsex-fenomenet, som ødelegger og tar liv på samme måte som AIDS-epidemien gjorde på 80-tallet, spesielt i London. Med Matthew Todds utmerkede bok, Straight Jacket, som undersøker problematikken, og nye artikler om homofiles ensomhet, er det store spørsmålet: Hvorfor føler så mange homofile menn seg fortsatt isolerte og suicidale i et samfunn med mer likestilling? Inntoget av meth og «Tina» på scenen har nå herjende konsekvenser.

Patrick Cash er en dyktig dramatiker, og dette stykket fungerer som et søsterverk til hans HIV Monologues. Stilen er direkte, eksplisitt, ærlig og ikke-dømmende. Det fungerer takket være sterke karaktertegninger og et strålende ensemble som, sammen med regissør Luke Davies, skaper flerdimensjonale, feilbarlige og menneskelige karakterer. Cash ser forbi de overfladiske merkelappene som «twink», «narkis» og «hore», og treffer kjernen av naken skam og ensomhet. Det er ingen tilfeldighet at Queen-låten som spilles er Someone To Love.

Skuespillerne imponerer stort. Fortelleren, Kane Surry, rammer inn produksjonen på vakkert vis og tar oss med inn i nattelivet, der han møter en sexy gutt som introduserer ham for gleden ved G. Surry viser mesterlig spenningen som bobler under overflaten – guttens unge alder, den stille desperasjonen – og det å møte denne gutten igjen ved stykkets slutt under helt andre omstendigheter, der fortelleren nå er nykter og forsøker å hjelpe. Den navnløse gutten spilles sårbart og sexy av Denholm Spurr; han er vitne til ødeleggelsene rundt seg, men klarer ikke å slutte å feste. Det er sterkt og sårt at nesten alle karakterene blir værende i dette miljøet fordi de føler de ikke har noen andre steder å gå.

Charly Flyte leverer en varm og morsom prestasjon som «fag hag»-karakteren Cath. Hun havner på nachspiel med sin homofile bestevenn, bare for å innse at alt nå handler om sex, og at vennen er i ferd med å visne hen som rusavhengig. Dette hindrer henne ikke i å drive sin egen klubbkveld, en interessant karakterbrist som spilles godt. Likevel er hun den minst utviklede karakteren, og selv om hun ikke faller i stereotypi-fella, kunne jeg gjerne sett mer av Cath for å bli enda bedre kjent med henne.

Aller best er Matthew Hodson i rollen som helsearbeideren Daniel – en camp, hylende morsom og rørende prestasjon. Hvis forestillingen høres mørk og moraliserende ut, er det Daniel som løfter stemningen uten at det går på bekostning av alvoret. Han drar på sex-party av ren og skjær ensomhet, og reaksjonene hans er både treffsikre og komiske, men monologen ender med at han forsøker å hjelpe den navnløse gutten samtidig som Pride-paraden starter utenfor.

Det er nettopp blandingen av stolthet og skam Cash håndterer så godt. Dette er en tankevekkende forestilling, og et viktig utgangspunkt for seriøs debatt og handling. Det var også et privilegium å se det på historiske King’s Head Theatre, en perfekt arena for denne typen dramatikk som vi må verne om og ta vare på.

BESTILL BILLETTER TIL THE CHEMSEX MONOLOGUES HER