ANMELDELSE: The Color Purple fra Curve Leicester – kan strømmes nå ✭✭✭✭✭

Ray Rackham anmelder den digitale musikaloppsetningen av The Color Purple at home, presentert av Curve Leicester.

Ensemblet i The Color Purple at Home Foto: Pamela Raith

The Color Purple at home

Strømmet på nett

Curve Leicester

5 stjerner

Bestill billetter

En rekke vertikale scenelys rager over en gruppe vitner, som i en umiddelbar og gledesfylt harmoni eksponerer en fortid verden hadde håpet å glemme, i Marsha Norman, Brenda Russell, Allee Willis & Stephen Brays spektakulært dagsaktuelle musikal, The Color Purple. Det er en søndags morgen, og ensemblet som bebor denne verdenen, lar oss få vite hvor og hvorfor vi er her. Vi vet at dette kommer til å bli Celies historie (T’Shan Williams i en majestetisk og fengslende prestasjon). Vi vet at ensemblet kyndig vil føre oss gjennom årene og tragediene som rammer et samfunn som er marginalisert, brutalisert og ofte uten håp. Vi vet at stykket ikke bare vil eksponere svartes kamp uten hverken nøling eller unnskyldning, men også feire den svarte tilværelsen med glede og livskraft. Mest relevant er det likevel hvordan vi underveis blir subtilt påminnet om hvor viktig denne historien forblir.

T'Shan Williams (Celie), Ako Mitchell (Mister) og Danielle Fiamanya (Nettie). Foto: Pamela Raith.

Etter sin storslåtte juleoppsetning av Sunset Boulevard – en musikal som fremstod fornyet og revolusjonert for denne nye verdenen av teaterstrømming – er det forbløffende å konstatere at Curve med The Color Purple har klart det umulige; de har hevet listen ytterligere. Klarsynt kinematografi fanger den nesten merkbare disen man vanligvis bare forventer å se i et levende teater, mens lystårnene (Ben Cracknells intuitive design) rammer inn et intenst spilleareal som – med ensemblet plassert like utenfor dreiescenen, men fortsatt tydelig i bilde – nesten representerer en utvidelse av oss, publikum.

Danielle Fiamanya som Nettie. Foto: Pamela Raith

Tom Marshalls lyddesign, som omfavner de pulserende ekkoene av gresshopper, fuglesang og barnelatter, gir stykket en hjemsøkende autentisitet og smelter igjen sammen virkemidler fra teater og film. Det er ikke lagt på noen lag for å skjule sømmene i strømmingen; vi ser kameraoperatørene side om side med skuespillerne, som er praktfulle i Alex Lowdes sepia-fargede kostymer som etablerer tid og sted med fargeklatter for å fremheve karakterene. Projeksjoner og overlegg brukes ikke for å skjule teaterets tekniske innmat, men snarere for å understreke dens eksistens. Denne versjonen av The Color Purple er en kreativ og teknisk triumf. En kombinasjon av klasse, sannhet og ærlighet fra alle avdelinger. Tinuke Craig sikrer sin plass som en ledende regissør for denne typen teater, og styrer en strømmet musikal som genuint kanskje aldri vil bli overgått.

T'Shan Williams (Celie) og Carly Mercedes Dyer (Shug). Foto: Pamela Raith

Suksessen til The Color Purple hviler i stor grad på talentet til de medvirkende, og i denne produksjonen er ensemblet tvers igjennom fabelaktig. Fra Carly Mercedes Dyers gnistrende sterke og menneskelige tolkning av Shug Avery, til Karen Mavundukures desperate, utholdende og ubehagelig rå Sofia, setter musikalen tydelig søkelys på kvinners styrke; og forblir slik tro mot Alice Walkers roman. Danielle Fiamanyas grensesprengende Nettie utforsker den svarte tilværelsen utenfor de klaustrofobiske rammene i de amerikanske sørstatene, og leder ensemblet i en forrykende «Africa» i starten av andre akt. Oppmerksomhet må også rettes mot Ako Mitchells Mister, hvis transformasjon flytter ham bort fra en Willy Loman-aktig pastisj til et fullendt element i denne musikalske veven. Han tilfører stykket et vakkert lag, særlig fra andre akts tour de force, «Mister Song», og utover. Men forestillingen tilhører Williams, hvis uforlignelige Celie er perfekt utformet, sårbar og sunget; hver replikk til oss gjennom kameralinsen er en elektrisk påminnelse om hennes scenekunst, hver tone sunget med smerten til en kvinne fordømt av samfunnet hun er fanget i, men fast bestemt på ikke å la seg knekke. Det gjøres alltid mye ut av sangen «I’m Here», så det er en særskilt glede å se hvordan Williams klarer å gjøre den til sin egen.

Ensemblet i The Color Purple at Home. Foto: Pamela Raith

Stykket treffer hardt emosjonelt som følge av alt som har skjedd med teateret, verden og våre lokalsamfunn siden vi sist så det. Celies reise blottstilles med en forsterket smerte når vi utforsker temaer som fellesskap, frykt, resignasjon og isolasjon etter 2020. I kjernen trekker Craigs produksjon veksler på tradisjonene fra slaveriet i sørstatene, i all sin onde kvinneforakt og brutale rasisme. Den håndterer dyktig den siden av Amerika som verden helst vil fortrenge som problematisk folklore, mens den trassig holder opp et speil mot dens opprivende arv i dag, i morgen og helt til vi alle begynner å lytte på ordentlig. Med et så sterkt partitur (Alex Parker på sitt musikalske beste), er det vanskelig å ikke lytte, og enda vanskeligere å ikke reflektere dypt. Mens 2021 fortsetter å by på en overflod av digitalt innhold, er det lett å miste av syne kunstens evne til å endre perspektiver og mane til handling. Når dette ensemblet synger «rising like the sun is the hope that sets us free», bør du unne deg selv denne påminnelsen. Det er viktig.