ANMELDELSE: The Most Happy Fella, New York City Center ✭✭✭✭✭

The Most Happy Fella
Encores! At New York City Centre
6. april 2014
5 stjerner

Hvis du husker følelsen av å se din første soloppgang, smilet til ditt førstefødte barn, synet av Michelangelos David-statue, eller den gangen du virkelig ble forelsket eller forsto kraften i et Shakespearesk sonett – da husker du et øyeblikk av pur, ubetinget lykke og altomsluttende glede. Den følelsen, det ufattelig rene og elektriske adrenalinkicket av ekstase, ble delt denne kvelden av hundrevis av mennesker som fylte New York City Centre for avslutningsforestillingen av Encores!-produksjonen av Frank Loessers praktfulle musikal, The Most Happy Fella.

Regissert og koreografert av Casey Nicholaw, med musikalsk ledelse av Rob Berman, var dette en konsertadapsjon (av den iherdige Bill Rosenfield) av musikalen fra 1956. Tiden vil vise, men denne konsertversjonen kan vise seg å transformere verket i publikums øyne på samme måte som den legendariske konsertversjonen av Sondheims Follies ved Lincoln Centre i 1985 revitaliserte verkets omdømme.

For uten snev av tvil rangerer denne kvelden blant de fem beste live-opplevelsene av musikkteater jeg noensinne har sett. Det var rett og slett et mirakel.

Det er vanskelig å se for seg at noe ved dette arbeidet kunne ha blitt gjort bedre.

Det er tre hovedårsaker til denne suksessen.

For det første er besetningen feilfri. Hvert eneste medlem av det enorme ensemblet var perfekt støpt for sin rolle. Samtlige kunne synge, danse og spille med uanstrengt eleganse og suveren teknikk.

For det andre var hver eneste person fullstendig dedikert til verket og visjonen. Samspillet var ærlig, ekte og intenst tilstede. Her var det ingen «stjerner» som satte seg selv først, til tross for mange livsendrende prestasjoner. Det var en sammensveiset lagseier – et sant ensemble-spill.

For det tredje ble musikken fremført med respekt for sjanger og stil. I stedet for dagens trend med flat klang eller anstrengt «belting», sang hver eneste skuespiller med korrekt teknikk og fullt engasjement, preget av legato, rubato og ekte eleganse.

Resultatet var fengslende, hylende morsomt og dypt rørende i like porsjoner; en sann triumf for musikalformatet.

Historien handler om Tony, en sjenert italiener som faller for en servitør han ikke tør å snakke med. Han skriver et kjærlighetsbrev på menyen og etterlater en slipsnål med ametyst som tips. Han kaller henne Rosabella, og de begynner å brevveksle. Hun ber om et bilde av ham, men av frykt for at hun ikke vil besøke ham hvis hun ser hvordan han ser ut, sender han et bilde av sin kjekke formann. Hun dukker opp og føler seg naturlig nok lurt. Hun skal akkurat til å dra da Tony havner i en bilulykke. Livredd for at han skal dø, insisterer han på at de må gifte seg. Forviklingene som følger danner grunnlaget for andre akt.

Det er en dypt menneskelig og gjenkjennelig fortelling om kjærlighet og misforståelser. Det geniale med Loessers verk er at historien nesten er gjennomkomponert; musikken brukes til å skape, ramme inn og drive karakterenes utvikling. Sangene er ikke bare der for å være pene melodier, men for å føre narrativet videre.

Stykkes mest kjente låt, «Standing On The Corner», er viktig ikke bare på grunn av melodien, men for historien den forteller og innsikten den gir i de fire mennene som synger den – spesielt Jay Armstrong Johnsons herlige Herman. Slik er det med hver eneste sang; ingenting er dekorasjon. Hvert nummer tilfører farge, dybde og form til karakterene.

Ensemblet leverer flere forrykende nummer, noen komiske og andre smertelig vakre. «Big D» er et av de beste shownummerne i musikalhistorien, og her ble det servert som en ekte «show-stopper». «Song of a Summer Night» stoppet forestillingen på en helt annen måte – med stemningsfulle, vakre harmonier fra ensemblet som rammet inn Kevin Vortmanns praktfulle tenor i rollen som legen.

Cheyenne Jackson har aldri vært bedre. Som outsideren Joe brukte han både sitt utseende som klassisk førsteelsker og sin kraftfulle baryton for alt det var verdt. Det er en vital og innsiktsfull tolkning. Duetten med Rosabella, «Don't Cry», var en forbløffende skjør, men voldsom avslutning på første akt.

Laura Benanti og Shuler Hensler var perfeksjonen selv som Tony og Rosabella. Deres store duett, «My Heart Is So Full Of You», er Loessers fineste kjærlighetssang, og paret overgikk seg selv i fremførelsen. «Happy To Make Your Acquaintance» viste deres blomstrende kjærlighet på et tidligere stadium og var både rørende og lystig.

Heidi Bickenstaff (Cleo, Rosabellas beste venninne) og hennes litt trege, men godhjertede Herman, kompletterte hovedrollene perfekt. Scenene deres sammen bød på elektriske komiske høydepunkter – «I Made A Fist» står som en av de morsomste karakterdrevne sangene noensinne.

Jessica Molaskey var fabelaktig som Tonys strenge søster, og den komiske trioen Zachary James, Bradley Dean og Brian Cali sto for glitrende tenor-humør; «Abbondanza» og «Benvenuta» var numre fulle av uimotståelig sjarm.

Danserne leverte et atletisk og dynamisk fyrverkeri. Nicholaw viser igjen at han er i særklasse som koreograf, og ensemblet gjorde ham ære, særlig i «Big D». Det var kraftfullt, fortryllende og ga frysninger nedover ryggen. Dette gjaldt også de små øyeblikkene; koreografien i «Standing On The Corner» sa mer enn tusen ord om de fire mennene.

Med perfekt casting, regi og utøvelse vil denne oppsetningen gå inn i historien. Den har satt en helt ny standard for hvordan store musikaler skal presenteres i konsertform.

Ren perfeksjon i musikkteaterets verden.