ANMELDELSE: The Rhythm Of Life, St James Theatre ✭✭✭

Rhythm of Life

St James’ Theatre

11. juli 2015

3 stjerner

Cy Coleman innrømmet selv at han sjelden nevnes i samme åndedrag som giganter innen musikaler som Sondheim og Lloyd Webber. Selv hans mest populære sanger, som «Big Spender» og «Rhythm of Life», har fått sitt eget liv og blir sjelden koblet til sine musikalske røtter.

Så var Coleman undervurdert i sin samtid? Heldigvis for oss setter St James’ Theatre opp en revy med Cy Colemans største hits, slik at vi kan gjøre opp vår egen mening. Han beskrives som «mesteren av fengende showlåter», og forestillingen inneholder sanger fra musikaler som Sweet Charity, Little Me og City Of Angels, samt en håndfull mindre kjente låter som aldri før har blitt fremført i London.

Et ensemble på fire blåste liv i den prisbelønte Colemans kreasjoner, med en blanding av ensemblenumre (som den forrykende «The Rhythm of Life» som avsluttet showet) og soloopptredener. West End-veteranen Marti Webb ledet an, og selv om hun virket litt ute av form det første halvåret, hentet hun seg mesterlig inn med en sprudlende og kraftfull versjon av «Nobody Does it Like Me» fra Seesaw. Webb var tydelig kveldens hovednavn; hun fikk sin egen introduksjon på scenen og ble mottatt med stor ærbødighet av publikum.

Hun ble imidlertid overskygget av Cedric Neal, et relativt nytt bekjentskap som nesten er verdt inngangspengene alene. Neal har en drøm av en stemme – fløyelsmyk og behagelig, samtidig som han mestrer utrolig vokalakrobatikk. Det var en energisk opptreden som publikum elsket; da det var tid for applaus, fikk han en fantastisk mottakelse. Hans to soloer i andre akt, «The Best Is Yet to Come» og «Use What You Got» (fra The Life), var blant kveldens absolutte høydepunkter. Neal er definitivt et navn å legge merke til.

Debbie Kurup var dypt sjelfull og hentet ut hver minste snerre av sensualitet i sin soloversjon av «Big Spender». Hun klarte også å få frem det komiske potensialet i «The Oldest Profession» fra Colemans The Life – et hjertesukk fra en livstrett prostituert. John Barr var akkurat så stødig som hans imponerende CV lover, og han kom virkelig til sin rett i den muntre fremføringen av «Never Met a Man I Didn’t Like» fra Will Rogers Follies.

Coleman har utvilsomt mange store hits bak seg, og melodiene fra Sweet Charity skiller seg fortsatt ut som hans sterkeste verk. Det var imidlertid noen få blindgjengere underveis, som «The Colours of My Life» fra Barnum – et nokså ordinært nummer som ikke burde vært med på gårsdagens program. En annen sang, «Where Am I Going?», ble i sin tid kuttet fra Sweet Charity, og den overbeviste heller ikke helt i går kveld.

Selv om overgangene mellom sangene er avgjørende i en revy, bidro bruken av en forhåndsinnspilt stemme til å tappe rommet for energi. Ensemblet ble sittende som buktalerdukker mens en stemme fra oven serverte en nokså smiskende fortelling. Vi lærte egentlig ikke så mye om Coleman eller hans karriereutvikling; noen skarpere bindeledd kunne gitt kvelden mer tematisk tyngde.

Coleman virket i en tid der Broadway stadig leverte låter til topplistene. Ikke alle numrene i Rhythm of Life fortjente sin plass i forestillingen, men publikum satt igjen uten tvil om at han var en svært talentfull komponist med teft for de store slagerne. Med et så dyktig og allsidig ensemble vil selv en «big spender» føle at de har fått valuta for pengene.