Anmeldelse: The Rivals – Theatre Royal Haymarket ✭✭✭

Martin Schurman anmelder Peter Halls elegante gjenopplivning av The Rivals, men etterlyser mer ild og lidenskap enn denne oppsetningen kan by på.

Peter Bowles og Penelope Keith gjenforenes som kranglefanter i The Rivals. Det er mye å glede seg over i Peter Halls grasiøse produksjon av The Rivals. Simon Higletts scenografi er klassisk i sin enkelhet, og gir assosiasjoner til både Baths forfinede arkitektur og overklassens lukkede salonger. Lysslippingen er vakker, og kostymene er praktfulle. Men helt fra teppet går opp, klarer man ikke å riste av seg følelsen av at Peter Hall regisserer en opera snarere enn et teaterstykke.

Akk, om man bare hadde fått litt sexlyst eller litt fare på ferde. Denne nyoppsetningen er tradisjonell og vakker, ja vel, men den mangler gnist. Under overflaten er det lite som forstyrrer den fornemme atmosfæren i 1700-tallets Bath. Robyn Addison, i rollen som Lydia Languish, strever med teksten og tyr til en monoton fremføring for å uttrykke sin daffenhet. Tam Williams, som hennes beiler, strekker stemmeregisteret i motsatt retning ved å hoppe opp og ned i toneleie. De står i merkelig kontrast til den eminente Ian Conningham som tjeneren Fag, den herlig sardoniske Tony Gardner som Faulkland, den mer naturlige spillestilen til Carlyss Peer som kammerpiken, og Annabel Schoely som Lydias venn og fortrolige, Julia. Selv Kieron Self og Gerard Murphy som Bob Acres og Sir Lucius O’Trigger – grove komiske roller – tyner rollene for alt de er verdt, men beholder en naturlig diksjon.

The Rivals er en ordrik komedie. Mye av første akt går med til eksposisjon, og det er fint lite handling i andre akt til å fenge publikum utover det å beundre de pene kostymene. Men heldigvis handler det mindre om selve handlingen, og mer om castingen av Sir Anthony Absolute og Mrs. Malaprop. Her briljerer i det minste produksjonen. Med Peter Bowles og Penelope Keith i rollene er kjemien mellom dem direkte smittsom der de flørter seg forsiktig gjennom forestillingen. Likevel fremstår det mer som det milde kameratskapet mellom to gamle venner fremfor seksuell spenning. Bowles patruljerer scenen med spaserstokk og lakonisk replikkføring – dels som en pantomimeskurk, dels som en lysten onkel – mens Keith unngår den sedvanlige overspillingen og tilfører rollen en rørerende menneskelighet.

Til syvende og sist klarer ikke engang disse to scenegigantene å sette fyr på stykket. Det finnes noen fantastiske små regigrep, og det hele bobler ganske fint av gårde, men det når aldri kokepunktet. Det er elegant, ja, men det er altfor trygt.

Spilles frem til 26. februar Mer info