ANMELDELSE: Where Do Little Birds Go?, Vault Festival ✭✭✭✭

Where Do Little Birds Go?

Vault Festival

6. februar 2015

4 stjerner

«Mitt navn er Lucy Fuller. Jeg er 24 år og bor i Whitechapel. Da jeg var 18 ble jeg kidnappet av Kray-tvillingene og innelåst i en leilighet med en morder på rømmen» Slik lyder posteren og teaseren for Camilla Whitehils nye stykke Where Do Little Birds Go? Tittelen er hentet fra sangen Barbara Windsor sang i Lionel Barts første musikal Fings Ain't Wot They Used T'Be!

Lucy Fuller starter stykket som en uskyldig 17-åring, full av ungdommelig pågangsmot og den uknuselige troen på livet som følger med ungdomstiden. Det tar ikke lang tid før reisen hennes ned i Londons natteliv og Kray-brødrenes mørke verden knuser dette overmotet og etterlater henne i biter.

Where Do Little Birds Go? er et enakters stykke på rundt 65 minutter. Det er ingen liten bragd for en ung skuespillerinne å bære en hel forestilling alene, og Jessica Butcher gjør en beundringsverdig jobb. Lucy er en sorgløs sjel som alltid synger, og Whitehill har forsøkt å integrere dette musikalske elementet i stykket – tidvis med mer hell enn andre ganger, men vellykket nok til at det forsterker Lucys karakter fremfor å distrahere. Hennes replikk om at Nancys bar-sang i musikalen Oliver! er en total feilfremstilling av virkeligheten, er treffende og faller i god jord hos publikum.

Whitehill og Butcher vever sammen et mangefasettert bilde av livet i London på slutten av 60-tallet for de som livnærer seg i randsonen av nattelivet og det kriminelle miljøet. Perioden der Lucy holdes fanget av Kray-tvillingene står i skarp kontrast til resten av historien hennes. Scenene som skildrer de seksuelle overgrepene og lidelsen i fangenskap er rystende, selv om de fremstår noe klossete regissert.

Som ventet ender det ikke godt for alle, og Lucy blir for alltid merket av opplevelsen. Den ungdommelige gnisten i øynene slukner, og en mer resignert og livstrett Lucy trer frem.

Selv om regissør Sarah Meadows har gitt liv til historien med stil, mangler den fremdeles noe dybde, og tempoet kunne med fordel vært skrudd opp i enkelte partier for å holde flyten oppe. Justin Nardellas scenografi fungerer som alt fra barer i East End til nattklubber i Mayfair og slitne leiligheter. Det er funksjonelt, men store glipper mellom podiumene gjør at Butcher ofte må vakle fra det ene til det andre, i stedet for å bevege seg med den elegansen man kunne forvente.

Det var dessverre slik på forestillingen jeg så at en ikke-navngitt lydtekniker nesten ødela flere nøkkelscener, spesielt stykkets siste øyeblikk, ved at musikken overdøvet Butchers dialog.

Men til tross for disse småtingene er Where Do Little Birds Go? en flott time i teateret. Stykket er like deler humoristisk og gripende. Forestillingen skal nå videre til Salford, Brighton, Belfast, Bedford og Derby, og er vel verdt et besøk. For alle med en forkjærlighet for historier fra Londons underverden på sekstitallet, er dette noe man må få med seg.