En (slitende) skuespillers bekjennelser – del 1

Teppet går opp / Hvem er jeg?

Jeg merker det på lang avstand… «Hva driver du med?»

«Jeg er... skuespiller.»

Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg har alltid hatet å innrømme overfor fremmede at jeg er skuespiller. Sannsynligvis fordi jeg mesteparten av tiden faktisk ikke spiller. Jeg antar at det å innrømme at man er skuespiller uten den faktiske skuespillerjobben, til folk som ikke forstår bransjens opp- og nedturer, skaper en viss forvirring hos dem. For ikke å snakke om en enorm flauhet hos meg selv. Middagsselskaper hos foreldre, bryllup i familien, ja egentlig ethvert sosialt arrangement utenfor bransjen, byr på en trettende rekke spørsmål om mitt tilsynelatende fremmede yrke. Jeg tar meg selv i å svare på de samme spørsmålene, late som om jeg har den samme gløden for karrierevalget og fake den samme begeistringen over skuespilleryrkets magi. Men spørsmålene jeg stiller meg selv, er helt andre enn de folk flest har i tankene. De vil kanskje vite om jeg har noen kjente venner, eller om jeg har vært med i Hotell Cæsar eller lignende, mens mine egne spørsmål som regel består av ett, eller kanskje en kombinasjon, av følgende:

* Hvordan i alle dager endte jeg opp med å ikke ha kontroll over min egen skjebne?

* Hvordan endte jeg opp med å tjene til livets opphold – men stort sett i et helt annet yrke enn det jeg er utdannet til?

* Hvordan endte jeg opp med hundre forskjellige deltidsjobber som ikke gir meg noen form for glede?

* Når bestemte jeg meg for å gjøre livet mitt så vanskelig som overhode mulig?

* Når valgte jeg berg-og-dal-banen fremfor karusellen?

* Hvordan endte jeg opp med å sitte her ved pulten min og prøve å arkivere dagen min i et skap som er sprengfullt av elendige auditions?

* Ett enkelt spørsmål som oppsummerer alt: Hvordan havnet jeg egentlig her?

Jeg har alltid forsøkt å være flink. Jeg har alltid strukket meg etter toppen, kjempet for å nå den, og lagt altfor mye press på meg selv for å komme dit. Men i løpet av studietiden så jeg aldri for meg at jeg skulle ende opp i en karriere preget av motgang, skuffelse og frustrasjon. Det gjorde jeg ikke, for man vet ikke om det før man står der og banker entusiastisk på døren der alle drømmene dine ligger gjemt bak. Ingen forteller deg at døren ikke bare er tung å åpne, men at når du først har kommet deg gjennom, er rommet på den andre siden ikke bare overfylt. Det renner bokstavelig talt over av andre konkurrenter.

Fra dette evig slitsomme yrket, mens jeg kjemper meg gjennom utallige auditions, dukker det stadig opp nye spørsmål og evalueringer som aldri tar slutt.

* Hvordan gikk det?

* Blir jeg innkalt til recall?

* Får jeg rollen?

* Hva syntes de?

* Var jeg god nok?

* Burde jeg ha valgt en annen sang?

Blant alle disse spørsmålene er det ett som skiller seg ut:

* Hvorfor føler jeg at den eneste måten jeg noensinne vil oppnå det jeg virkelig vil i denne bransjen, er å snike meg inn gjennom nødutgangen som noen glemte å lukke? Med andre ord, hvorfor føler jeg meg ikke verdig til å gå rett inn hovedporten til suksess?

Hvem er jeg?

Du har kanskje gått forbi meg som 22-åring, nyutdannet fra teaterskolen, full av håp og forventning, og spent på alle mulighetene fremtiden hadde å by på. Som 23-åring kunne du ha sett meg hive etter pusten på vei ut fra Pineapple Dance Studios, mens jeg lurte på hvorfor teknikken min ikke var blitt bedre etter ukevis med klasser. I en moden alder av 24 passerte du kanskje meg på vei til en audition med porteføljen under armen, en flaske vann og magen full av nerver.

Du snakket kanskje med meg som 25-åring, hvis du bestilte teaterbilletter. Jeg brukte mer tid på deltidsjobben enn på skuespill, og lurte på om jeg noensinne skulle kjenne den søte lukten av suksess igjen. Og som 26-åring, hvis du hadde spurt meg, kunne jeg fortalt deg om den evige kampen mellom fornuft og følelser, mens jeg lurte på hva mitt neste steg i denne verden burde være.

Jeg begynte med skuespill ganske sent. Ballett som treåring, jazzdans som femåring, sangtimer som sjuåring, konkurranser som åtteåring, priser som tiåring... Det var ikke meg. Jeg var fjorten da jeg ble bitt av basillen, etter at jeg fikk en rolle i skoleoppsetningen av Piken med svovelstikkene. Jeg gikk bare på audition fordi venninnen min, Lucie, ikke ville gå alene. Jeg reiste meg og sang sammen med de andre håpefulle og tenkte ikke mer over det... helt til navnet mitt dukket opp på oppslagstavlen for en recall. Da lærte jeg meg manus som om livet sto på spill, og da jeg fikk rollen, ga jeg alt. Morgenen etter den første forestillingen, fremdeles i lykkerus, svevde jeg nedover skolekorridoren da frøken Barker kom ut fra lærerværelset. Hun stoppet meg og sa: «Gratulerer med i går, Jo. Du vet, du har virkelig scenetekke. Bra jobba.» Virkelig store ord. Frøken Barker var musikklærer og en av de mest respekterte lærerne på skolen. Livet mitt ble aldri det samme igjen. Plutselig ville jeg ha den følelsen med meg alltid. Følelsen av å bli sett, av mestring og av mening.

Hvis bare frøken Barker hadde visst hvilken innvirkning den ene setningen har hatt på livet mitt.

Jeg vet ikke hva jeg gjør med livet mitt. Jeg vet bare at jeg elsker å stå på scenen. Og at jeg er god til det. Jeg vet jeg må være tålmodig, men hvorfor skjer det ikke noe for meg snart? – Amy «Hva spiller du i for tiden?» Svaret jeg gir:

Jeg er faktisk ikke i en kontrakt akkurat nå, men jeg har flere baller i luften. Jeg jobber med en konsert, og jeg er med i finalerunden for en stor jobb, så kryss fingrene. Jeg burde få svar neste uke.

Det ærlige svaret:

Ingenting. Jeg har ikke hatt en audition på ukesvis. Livet mitt er satt på pause. Karrieren min står bom fast.

KJØP ET EKSEMPLAR AV «CONFESSIONS OF A (STRUGGLING) ACTRESS» VIA AMAZON.CO.UK