INTERVJU: Andy Moss om stykket Ghost

Andy Moss og Carolyn Maitland i Ghost. Foto: Pamela Raith Hvor spennende er det å spille i Ghost - The Musical?

Helt fantastisk! Jeg gjorde noen småting rett etter teaterskolen, men ingenting av betydning, så dette er mitt ordentlige comeback på scenen siden den gang. Jeg gleder meg utrolig mye, men det er også litt nervepirrende – ikke selve tanken på å stå foran et publikum, men fordi det er en så ikonisk rolle. Patrick Swayze har etterlatt seg noen store sko å fylle, og kompisen min Richard Fleeshman spilte Sam i den originale West End-oppsetningen og var helt suveren. Så det er litt press, men vi har ikke gått for en blåkopi av verken West End- eller Broadway-versjonene.

Hva var det med akkurat dette showet som fikk deg til å si ja?

For det første er jeg en stor fan av filmen. For det andre har jeg vært desperat etter å komme tilbake på scenen en stund nå. Jeg elsker TV og slikt, men ingenting er så tilfredsstillende som å gjøre et live-show. Man kan selvsagt se reaksjoner på Twitter, men det å stå der og opptre foran et levende publikum og få umiddelbar tilbakemelding er den mest spennende delen av jobben. Som utøvere er det dette vi er utdannet til å gjøre. Og for det tredje er det musikken. Den er skrevet av Dave Stewart fra Eurythmics og Glen Ballard, som har produsert masse album jeg elsker. Da jeg hørte sangene, kjente jeg igjen alle influensene deres, så hele pakka med de guttene om bord, denne ikoniske filmen og det faktum at det er en fin tremåneders turné, gjorde valget enkelt.

Du har gjort mye TV, men hvilke utfordringer byr en sceneforestilling på?

Den største utfordringen for meg er å sørge for at stemmen holder hver dag. Det er noen store numre her, og jeg har vært i band opp gjennom årene så jeg kan synge, men å gjøre det hver kveld over åtte eller ni forestillinger i uken er en tøff oppgave. Man må vite når man skal gi jernet og når man skal holde litt igjen for å spare stemmen. I tillegg må alt stemme med lydsignaler, musikkstikk, andres replikker eller lysskift. Det er jeg ikke vant til fra TV. Hvis vi endrer litt på replikkene der fordi det føles mer ekte, går det som regel greit, men her må du være ordrett. Så det handler om å treffe alle punktene for de andre, samtidig som det skal høres ut som om du sier det for aller første gang.

Du har også gjort rockekonserter, men er musikal en helt annen disiplin?

Det er veldig annerledes. Jeg liker musikaler, misforstå meg rett, men jeg har aldri sett en og tenkt «Herregud, så fantastisk, den må jeg være med i» – men med denne, da jeg hørte musikken, tenkte jeg «Dette er utrolig bra». De sa at de ikke ville ha en typisk musikalsanger eller en musikalskole-stemme; de ville ha noen med et litt annerledes særpreg – og forhåpentligvis er det det jeg har klart å tilføre Dave og Glens musikk. Jeg mikser og matcher litt. Jeg synger teknisk riktig så jeg ikke ødelegger stemmen hver kveld, så jeg er forsiktig der, men jeg kan dra på med litt mer rasp i stemmen i de store, emosjonelle sangene. Det har vært gøy å finne den balansen.

Andy Moss og Sam Ferriday i Ghost. Foto: Matt Martin Hva er din tolkning av Sam?

Han er dypt forelsket i kjæresten Molly, men som alle menn på den alderen er han litt redd for å binde seg og alt det der. Han vet hun er hans livs kjærlighet og at han vil dele livet med henne, men det sitter langt inne å si ting som «Jeg elsker deg» eller «La oss gifte oss» høyt. Han er en god fyr som elsker henne, og når han dør, handler alt om å få kontakt med Molly igjen og søke rettferdighet overfor bestekompisen som endte opp med å ta livet av ham. Det er en emosjonell berg-og-dal-bane, og så er det alle komediescenene med Oda Mae Brown i tillegg. Jeg må navigere reisen hans fra å være en sjarmerende karakter i starten, til det blir mørkt etter at han dør, hvor han søker hevn og prøver å fortelle Molly at han elsker henne, samtidig som han har det litt moro med Oda Mae. Han er en vrien karakter å spille – spesielt siden han er død.

Er han en du kan kjenne deg igjen i?

Jeg får håpe jeg er en sympatisk og hyggelig fyr. Jeg håper det er litt av meg i ham, og jeg håper at hvis noen tok livet av meg, så ville jeg jaktet på rettferdighet. Så han er akkurat som meg. Han er en helt vanlig, trivelig fyr som ønsker seg kone, venner, et fint sted å bo og en god jobb. Han prøver å gjøre det beste han kan her i livet uten å såre noen, selv om han tilfeldigvis jobber i bank.

Hvorfor tror du akkurat denne historien betyr så mye for så mange?

Det handler om den evige kjærligheten. I tillegg kom den ut på begynnelsen av 90-tallet, og det fantes ikke mange slike fantastiske historier på den tiden. Den har noe for alle. Det er denne historien om kjærlighet som overvinner døden, og alle kjenner noen som har gått bort og har det savnet etter å se dem igjen. Dessuten var Whoopi Goldberg på høyden av sin karriere, det samme var Patrick Swayze og Demi Moore. Det var et stjernelag, og kombinasjonen av det og det faktum at alle kan relatere til historien – fordi noe lignende har truffet dem på et tidspunkt i livet – er grunnen til at den treffer så sterkt. Det er derfor folk elsker filmen og kommer for å se forestillingen, og så er den jo nesten nostalgisk nå, ikke sant?

Andy Moss i Ghost. Foto: Matt Martin Har du måttet lære deg noen nye ferdigheter for showet? Keramikk, kanskje? Jeg kan spille gitar litt, men de ba meg spille Unchained Melody på gitar, og det var jeg klar for. I denne versjonen har vi tatt med dreieskiven mye mer enn i den opprinnelige sceneforestillingen, men det er hovedsakelig Carolyns karakter som bruker den. Det jeg har måttet lære mest, er utholdenhet og det at man må fortsette uansett. Hvis vi klusser det til eller et lydstikk ikke kommer når det skal, må vi bare kjøre på, mens på TV kan man si «Beklager, det der ble dårlig, kan vi ta det på nytt?». Og hvis noe først går galt, kan jeg ikke engang hjelpe noen ut av floken, for Sam er død og ingen kan se eller høre meg. Hvor lett har det vært å mestre den amerikanske aksenten?

Det går fint. Det var det jeg sa til dem: «Skuespill kan jeg gjøre hele dagen, jeg fikser aksenter og hva enn dere vil ha, det jeg er bekymret for er å synge disse store sangene åtte-ni ganger i uken». Det de gjorde, som var veldig fint, var å gi meg masse hjelp med sangene og musikken, og nå sitter alt som det skal. Jeg har kontroll.

Husker du første gang du så filmen, og hvilken effekt hadde den på deg?

Jeg så den sammen med mamma og pappa. Det var en typisk film for en søndag med familien, og den gjorde inntrykk fordi det var da jeg begynte å interessere meg for gjenferd og slikt. Det var første gang jeg hadde sett det på film der det ikke bare var for å skremme, men av en annen grunn som man ikke helt forstår som barn. Så det var da jeg begynte å tenke på gjenferd. I dag er ikke skygge-gjenferdene som kommer på slutten av filmen for å ta de slemme spesielt skumle, men de pleide å skremme vettet av meg.

Hva ser du mest frem til med turneen?

Jeg gleder meg til å besøke byer jeg aldri har vært i før. Det blir spennende, men jeg er egentlig et hjemmemenneske. Hvis jeg drar ut på byen eller er med venner, liker jeg å dra hjem til meg selv når kvelden er slutt, så det blir litt rart å være borte. Men det er en del av jobben, og forhåpentligvis fører det til andre lignende prosjekter. Det har gjort meg så gira på skuespill igjen, og det trenger ikke bare være på TV eller i film – jeg kan dra på turné og gjøre det i andre land. Forhåpentligvis blir dette en døråpner. Det er et fantastisk show og en flott rolle, og jeg håper jeg klarer å gjøre den rettferdighet.

BESTILL BILLETTER TIL GHOST UK TOUR