ANMELDELSE: Adventures in Wonderland, The Vaults ✭✭✭

Chandni Misry som Alice i Adventures In Wonderland

The Vaults

20. mai 2017

3 stjerner

Bestill billetter

Hva har egentlig skjedd med dette stykket?  For bare en måned siden gnistret det av forestillingen; den skapte en fantastisk atmosfære i det nydelig redesignede lokalet og trakk til seg mengder av entusiastiske teatergjengere – mange utklædt for anledningen, og alle klare for å kaste seg inn i den mystiske og fascinerende verdenen som en hær av designere og teknikere har skapt i det vidstrakte komplekset under Waterloo jernbanestasjon.  Skuespillerne var levende og intense i sin formidling av denne ekstraordinære oppdagelsesferden, både fysisk og psykisk.  Publikun kom med åpne sinn, klare for en åpenbarende gjennoppdagelse av Lewis Carrolls klassikere, «Alice i Eventyrland» og «Gjennom speilet».

Etter å ha sett forestillingen to ganger på kort tid de siste dagene, er jeg urolig over å se at produksjonen – selv om den visuelt sett er like tiltalende og herlig – har mistet mye av sin glød og dramatiske slagkraft.  Fredag kveld så jeg «voksenversjonen» (Les vår anmeldelse) som har gått i en måned, og jeg ble overrasket over det overfladiske og forhastede preget den hadde; som deltakere ble vi ledet fra det ene stedet til det neste uten en reell følelse av å være involvert i en fortelling.  Det føltes mer som en handletur: når du er ferdig i tekstilavdelingen, går turen videre til kjøkkenutstyr, og så videre.  Det var en rent mekanisk prosess.  Enhver følelse av «teater» var forsvunnet.

Hvorfor?  Vel, før jeg rakk å gruble ferdig over det spørsmålet, overvar jeg en gjennomgang av barneversjonen for 5–10-åringer, kalt «Adventures In Wonderland» – selv om mange av karakterene og situasjonene faktisk er hentet fra «Gjennom speilet», men la oss ikke kverulere på det.  Poenget er dessverre at den storslåtte installasjonen, med sine bemerkelsesverdige design og illusjoner, blir dårlig ivaretatt av et ensemble som på en eller annen måte har mistet grepet om forestillingen.  Dette er høyst uvanlig, og desto mer merkbart av den grunn.

Chandni Mistry (Alice), Benedict Chambers (Hattemakeren) og Noah Young (Den hvite kaninen) Foto: Rah Petherbridge Photography

Man leter etter forklaringer.  Skuespillerne kan ikke klandres for at de må jobbe ekstremt lange dager.  «Underground»-forestillingene spilles tirsdag til fredag fra 17:45 til 22:45, lørdager fra 13:45 til 22:45, og søndager fra 13:45 til 18:30.  Det er spillefri på mandager.  Samtidig spiller et annet og langt mindre ensemble barneforestillingene sjeldnere, med noen få runder fordelt på mandag og tirsdag morgen, samt mellom kl. 10:40 og 16:30 på hverdager og 10:10 til 13:00 i helgene.  Siden besetningen roterer konstant, og skuespillerne ofte er tungt sminket og i fulle kostymer, er det svært vanskelig å vite hvem som spiller hvilken rolle. Det er derfor praktisk talt umulig å gi annet enn generelle kommentarer om kvaliteten på prestasjonene som helhet.

Likevel bekreftet det å se både «Underground» og «Wonderland» i løpet av samme døgn en felles utfordring for dette arrangementet.  Ensemblet virket fysisk utslitt av arbeidet.  Aktørene fremsto tydelig trette og overarbeidede: i møte med publikum var det en overveldende følelse av at de jaget gjennom programmet for å holde tritt med den knallharde timeplanen på opptil 13 eller 18 forestillinger om dagen, fremfor å skape kontakt med oss.  Dette er en lammende arbeidsplan, og effekten tærer allerede på de hardtarbeidende skuespillerne av kjøtt og blod.

I tillegg kommer de problematiske sidene ved manuset.  Uten fullt fokus fra et overtrett og presset ensemble, begynner teksten i seg selv å falle fra hverandre.  Skuespillernes sjarm klarer ikke lenger å skjule visse svakheter i skrivingen.  Den største av disse er tendensen til å bygge hver scene som en ren monolog som «leveres» til publikum, mens man effektivt holder dem igjen på ruten gjennom installasjonen.  Alle i min gruppe, inkludert de yngre gjestene, bet seg merke i dette: vi ble hele tiden jaget videre, ned denne korridoren, gjennom den døren, vent her, ikke rør dere, gjør som dere får beskjed om… Uten et klart «mål» for øye og uten synlige hindringer på veien (annet enn selve organiseringen av ruten), ble dette fort trettende.  Selve teksten ble bare «skravling», en regle som ble ramset opp så fort som mulig av skuespillere som hastet gjennom bevegelsene sine og overkjørte alle kommentarer eller spørsmål fra oss.

Lokalet er fortsatt et fantastisk skue, og dette kan nytes i seg selv.  Men det er langt mindre substans i forestillingen nå enn det var for bare noen uker siden.  Hvordan tilstanden vil være om et par måneder til, er ikke godt å si.  Produsentene må kanskje innse at de enten trenger flere skuespillere, eller at de må slutte å drive dem som gruvehester.  Alternativt bør de få en grundig omskriving av manuset.  Skal du se dette stykket, ville jeg dratt snart for å unngå skuffelse.  Det er fortsatt verdt turen, men med denne takten på forfallet er jeg usikker på hvor lenge det vil vare.