ANMELDELSE: Cinderella And The Beanstalk, Theatre 503 ✭✭✭✭

Cinderella and the Beanstalk

Theatre 503

5. desember 2014

Pantomime er en helt spesiell glede knyttet til høytiden. På sin egen måte er julepantomimen for England det Thanksgiving er for Amerika: en overhypet, storslått og altoppslukende feiring som involverer familie eller venner (eller begge deler), men som i kjernen har varme, humor og gleden ved å dele latter og minner. Begge kan by på en kalkun eller to.

Når nedtellingen til jul starter, settes det opp julepantomimer på teatre over hele Storbritannia. De fleste har med en stjerne eller to, en velkjent historie – gjerne med en vri – original, men ofte forglemmelig musikk, og prangende kulisser og kostymer. Uten unntak vil det dukke opp en komiker i kjole, en kjekk ung mann i strømpebukser eller sateng (eller begge deler), en skurk du elsker å hate, og en pen jente eller tjue. De aller beste har stramme manus som fenger både undrende barn og livserfarne foreldre, krydret med doble bunner, tradisjonell publikumsdeltakelse (som den klassiske «Han står bak deg!»-leken) og fantastiske komikere som virkelig forstår sjangeren.

For ingenting dreper en pantomime raskere enn selvsentrerte skuespillere som tror de er for gode for sjangeren. Det er én ting å se en TV- eller filmstjerne i levende live gjøre dumme ting; det er noe helt annet å se en virkelig godt gjennomført pantomime. Noen ganger kan riktignok de store stjernene levere varene: Ian McKellens Widow Twankey eller Joan Collins' Queen Rat (komplett med et følge av veltrente menn dansende i lendekleder av søppelsekker) er eksempler som umiddelbart dukker opp. Men det må sies at denne type suksess i våre dager dessverre hører til unntakene.

De to tingene en pantomime trenger for å lykkes, er hjerte og vidd. Ingen mengde penger brukt på scenografi eller kostymer kan veie opp for mangelen på dette. Akkurat nå spiller Theatre 503 Tom Attenboroughs produksjon av Sleeping Trees' «tredagers familiepantomime» Cinderella and the Beanstalk – en forestilling som beviser dette poenget uanstrengt og uten tvil.

Den bugner av hjerte og humor, drives frem med grenseløs energi fra de tre oppfinnsomme skuespillerne som har skapt stykket, og er velsignet med en overraskende og smart fortelling. Den vever seg gjennom elementer fra nesten alle populære barnerim og eventyr (av både Grimm- og Disney-slaget) og er genuint gapskrattende morsom, engasjerende og fylt med glede.

Cinderella and the Beanstalk leverer det tittelen lover – en herlig blanding av to kjente og kjære fortellinger. Prøvelsene til Askepott, hennes to stygge søstre, den noe enfoldige, men kjekke Prince Charming og glasskoen blir flettet sammen med historien om Jack (Espen Askeladd-typen), kua hans, de magiske bønnene, de gylne eggene i skyene og bønnestengelen som tar ham med til kjempen. Legg til en god fe, en ondskapsfull Rumleskaft, en fortvilet Rødhette, en glupsk ulv, en snedig ånd fra Aladdins lampe og et dusin andre karakterer, og dette lappeteppet av en fortelling våkner til liv på sprudlende vis.

Det er mange overraskelser underveis, og det er en del av appellen på tvers av generasjonene. Besteforeldre og barnebarn får like mye oppmerksomhet; det er sprek humor og samspill som appellerer direkte til alle. Det er faste fraser som skal ropes ut, sanger som skal læres og danser som må mestres – her deltar man på eget ansvar! Og vær forberedt på det uventede: enten det er et engasjert barn som roper ut for å stoppe showet, eller en nervøs bestemor som får hele salen til å bryte ut i latter med sine uventede kysse-sprell.

Det beste med Cinderella and the Beanstalk er kravene som stilles til publikums fantasi; dette er ingen passiv opplevelse. Følger du godt med, får du rikelig betalt; hvis man kjøper premisset, følger vendingene og lar fantasien fylle inn det lille budsjettet ikke tillater, er man nærmest garantert en fabelaktig kveld i teatret.

Sleeping Trees er et bemerkelsesverdig samarbeid mellom tre begavede komikere: James Dunnell-Smith, Joshua George Smith og John Woodburn. Hver og en av dem er den ekte varen. De har evnen til å spille vidt forskjellige karakterer med kun små stemmeskifter, endring i holdning eller et lurt blikk. Alle vet nøyaktig hvordan man leverer en replikk for maksimal komisk effekt, og alle klarer kunststykket å bryte den fjerde veggen mens de forblir i karakter. De kan formidle frustrasjon med stor entusiasme og samtidig være totalt trollbindende i øyeblikket.

George Smith er helt suveren. Hans tørre, campy Fairy Godmother er perfekt; hans tolkning av den onde dukken Rumleskaft er ren glede (for en fantastisk sang!); og som kua er han forrykende morsom med et overraskelsesmoment som får salen til å koke. Karakter etter karakter, øyeblikk etter øyeblikk, er perfekt presentert og gjennomført. Det er imponerende håndverk, kanskje best eksemplifisert ved hans livredde, nesten tause, men uforglemmelige Rødhette.

Woodburn er en herlig enkel prins, samtidig som han på mesterlig vis leverer de to svært ulike og motbydelige søstrene til Askepott. Scenene mellom alle hans tre karakterer er strålende. Han tilfører rollene en åpen og ærlig integritet som får dem til å skinne, og duetten med Dunnell-Smiths Askepott er fabelaktig morsom.

Jeg likte Dunnell-Smiths tolkning av den utspekulerte ånden best av alle hans karakterer, men nesten like uimotståelig var hans portrett av de tre håndlangerne til Rumleskaft som krysser sverd med prinsen. Med sin maniske fysikk leverer han en intens forestilling som fungerer perfekt i konteksten, spesielt åpningen av andre akt – en så briljant satirisk parodi som man sjelden ser i en julepantomime.

Mark Newnham sørger for utmerket musikalsk akkompagnement og spesialeffekter, men bidrar også mye til kveldens komiske tone – hans deadpan-stil er utført med stor eleganse. I andre akt har han i tillegg sin egen overraskelse som er vel verdt å vente på.

Alt her fungerer og skaper en hektisk og engasjerende atmosfære. Kostymene er akkurat så tøysete og beskrivende som de skal være, det samme gjelder kulisser og rekvisitter. All ære til Simon A. Wells. Attenborough sørger for at tempoet aldri faller og at publikum konstant er bergtatt. Med en gang man innser at hva som helst kan skje, blir man grepet av forestillingens elektriske nerve.

Polly Bennetts koreografi og Ali Hunters lyssetting bidrar til totalopplevelsen, og Keith Wallis' fartsfylte kampscener byr på god, gammeldags underholdning.

Jeg er ikke helt sikker på hvorfor trioen kaller seg Sleeping Trees – ingen i dette ensemblet sover i timen her. Det er full fart fra start til slutt, og det fungerer glimrende. Kvalitetsunderholdning bygget på gode ideer og et fantastisk samspill.

Hvis du bare skal se én pantomime denne sesongen, bør det bli denne. Ta med deg bestemor og de minste i familien. Og se Home Alone som forberedelse. Jeg skal ikke si hvorfor – du må se Cinderella and the Beanstalk for å finne det ut selv.

Ditt indre barn vil takke deg.

Bestillinger på 020 7978 7040 eller på Theatre 503s nettside.