ANMELDELSE: I Wish My Life Were Like A Musical, Crazy Coqs ✭✭✭

Julian Eaves anmelder I Wish My Life Were Like A Musical, en forestilling av Alexander S Bermange ved Crazy Coqs.

Ensemblet i I Wish My Life Were Like A Musical. I Wish My Life Were Like A Musical Crazy Coqs 11. april 2018 3 stjerner Det sies ofte at komedie er vanskeligere å spille enn tragedie, og få sjangre innen komedie er mer krevende enn «komiske sanger». Alexander S Bermange er en mester i denne vanskelige kunsten, og har gjennom flere år opparbeidet seg en lojal og entusiastisk følgerskare for sine sketsjer og parodier i populære live-talkshow på Radio 4, og lignende. Han har gitt ut en strålende dobbel-CD med en rekke britiske underholdningsstjerner (fra Christopher Biggins til Miriam Margolyes), fylt Matcham Theatre på Hippodrome mer enn én gang, og nå inntar han det herlige, intime lokalet i Piccadilly for et to ukers spilleopphold som gir hans ferdigheter den anerkjennelsen de fortjener. Oliver Savile Dette er virkelig fantastisk velskrevne og spennende komponerte sanger. Få i dag – i hvert fall her til lands – mestrer rimens intrikate kunst slik Bermange gjør; og det er en sann glede å høre disse herlige «eskapadene» av ordspill og finurlige lyriske kreasjoner. Ingen forstår form bedre enn ham, heller ikke hvordan man porsjonerer ut innholdet i en sang, eller hvordan man plasserer høydepunktene for maksimal effekt. Dette er en mesterklasse i å skrive glimrende for komiske utøvere. Diana Vickers I tillegg til å ha Alex selv ved pianoet – hvor han, foruten å være en fabelaktig fintfølende og tankefull akkompagnatør, også synger et par numre med sin karakteristiske bittre og ironiske stemme – får vi en strålende kvartett med West End-stjerner som leverer praktfulle prestasjoner i over et dusin andre numre. Vi kunne knapt ønsket oss en bedre besetning: Suzie Mathers, Oliver Savile, Liam Tamne og Diana Vickers yter alle sitt ytterste, og det er en sprudlende show-kjemi mellom dem. Regissør Paul Foster har blitt hentet inn for å forme materialet, og han har det moro med spesielt åpnings- og avslutningsnumrene, der han utnytter rommets fulle potensial på en kreativ måte. De fleste numrene blir imidlertid fremført rett til publikum som enkle solonumre. Og generelt sett er det slik de er skrevet. Videre har de valgt å gi kvelden et tema basert på skuffede kunstneriske ambisjoner. Men der det i tidligere show var et bredt spekter av temaer, er siktet her mye smalere. Dette byr på visse utfordringer når det gjelder å opprettholde en følelse av variasjon. Liam Tamne De fleste «karakterene» som presenteres er tapere på en eller annen måte. Nå er det riktignok slik at britene elsker å heie på underdogen; men når disse underdogene for det meste er ofre for eget selvbedrag, begynner vi å lengte etter noe annet. Dette får vi så absolutt i det ene eksempelet på en vinner: det redselsfulle egoet i det virtuose glansnummeret «The Diva's In The House». Dette er en fantastisk godbit i hendene på en mesterlig utøver som Suzie Mathers, og et nummer som rettmessig stopper showet med hennes imponerende fremvisning av stilarter, toner, register og perfekt komisk timing. Men det er ingen grunn til at den heroiske tenoren til Liam Tamne, den varme og vennlige lyse barytonen til Oliver Savile, eller den klare mezzoen til Diana Vickers ikke skulle kunne skinne like sterkt, dersom de fikk materiale som var tilstrekkelig særegent og engasjerende. For selv om alle de individuelle sangene er veldig, veldig velskrevne, er de tematisk sett svært like hverandre. De, og til tider også Mathers, blir bedt om å pløye en stadig smalere fure. Vi forstår selvfølgelig at det er låtskriverens intensjon å utforske nettopp dette miljøet, men kraften i tekstene hans er slik at han sier svært mye med lite materiale. Han er en usedvanlig intelligent skribent, og vi hører gjerne andre ting fra ham fremfor at det samme gjentas mer enn strengt tatt nødvendig. Suzie Mathers

Kanskje et annet medlem av det kunstneriske teamet kunne blitt hentet inn for å se på dette flotte livsverket med nye øyne og presentere det like gnistrende som «Diva», eller for å introdusere et bredere spekter av stemninger og perspektiver. I mellomtiden er Jerome van den Berghe med som med-arrangør (sammen med komponisten), og det virker som han hovedsakelig er ansvarlig for de flott skrevne ensemblenumrene. Disse er veldig «West End», med høy glansfaktor, og gjør det til slutt stadig vanskeligere å tro på at sangerne virkelig er de mislykkede eksistensene de (stort sett) skal forestille. I tillegg ser de alle helt fantastiske ut. All ære til dem for at de presenterer seg så bra! Likevel, selv om for eksempel Tamne varter opp med noen ganske fascinerende aksenter, kan ingenting fylle det gapende svelget mellom nullitetene han skal forestille og den strålende stjernen han åpenbart er. Han har, i likhet med Savile, vært understudy for og/eller spilt Raoul i «Phantom», og det er lett å se hvorfor. Begge er fabelaktige. Men her, i dette formatet, overbeviser de ikke helt som folk som ikke har lykkes. Vickers, med sin omfattende skuespillerbakgrunn, skulle man tro lett kunne gjort en utmerket figur i en rolle skrevet for å reflektere hennes karaktertrekk. I stedet består praten mellom sangene (som ensemblet av og til må lese fra kort) av intetsigende, konvensjonelle overganger som egentlig ikke støtter produksjonens «tema», og enda mindre gir oss et innblikk i menneskene de skal forestille.

Vel, slik er det når man prøver å treffe spikeren på hodet i den krevende revysjangeren. Denne pakken taler tydelig til fornuften, og det er øyeblikk der hjertet også blir engasjert. Jeg er sikker på at Bermange vil fortsette å perfeksjonere teknikken sin, og en dag vil alt falle på plass. Han er en strålende tekstforfatter og komponist som får en stadig sterkere posisjon i den britiske underholdningsverdenen. Veien går videre og oppover. Gå og se dette showet for å få med deg neste etappe på reisen. Det er mange storslåtte enkeltøyeblikk her, og – hvem vet – kanskje vil det gjøres noen justeringer i løpet av spilleperioden på hvordan det hele er lagt opp.

I Wish My Life Were Like A Musical spilles fra 9. til 15. og 17. april 2018.

BESTILL BILLETTER TIL I WISH MY LIFE WERE LIKE A MUSICAL NÅ

Les andre ANMELDELSER fra BritishTheatre.com