ANMELDELSE: Lyrics and Lyricists, Theresa L Kaufmann Concert Hall ✭✭✭

Fra venstre: Kate Baldwin, Jason Danieley, Liz Callaway, Jeremy Jordan, James Clow, Heidi Blickenstaff. Foto: Utlånt av 92Y Lyrics and Lyricists

Theresa L Kaufmann Concert Hall

92nd Street Y (Off Broadway)

12. januar 2015

3 Stjerner

For en strålende idé for en konsert: seks artister, en forteller og et lite orkester som utforsker det fruktbare samarbeidet mellom Hal Prince og Stephen Sondheim. Det hele startet for alvor med Company og endte med tragedien rundt den katastrofale premieren på Merrily We Roll Along. Og for en spesielt god idé å bruke David Loud – som selv var med i den originale besetningen av Merrily We Roll Along i 1981 – som forteller.

Loud fungerer også som kunstnerisk leder for denne konserten, som er en del av den 45. «Lyrics & Lyricists»-serien. Dette er en av de fremste konsertseriene for den amerikanske sangskatten i USA, og Loud fungerer også som musikalsk leder og har skrevet bindevevet i forestillingen.

Loud er et naturtalent for denne typen arrangementer. Han fremfører materialet med en tørr humor og god komisk timing, uten å bli for innsmigrende. Han bringer en forfriskende oppriktighet og intelligens til historiene bak musikalsamarbeidet.

Hvis målet med serien er å kaste lys over tekster og tekstforfattere, gir Sondheim/Prince-kombinasjonen utvilsomt en rik kilde å øse av. De seks musikalene de samarbeidet om som regissør og tekstforfatter/komponist spenner over et enormt spekter i stil og uttrykk, og hver forestilling har mange numre som virkelig understreker Sondheims tekstlige briljans.

Noe pussig er det derfor at utvalget her er merkelig forutsigbart. Det gir ikke egentlig et sant innblikk i Sondheims mirakuløse penn gjennom disse seks musikalene. Han skriver egentlig aldri dårlige tekster, men det finnes absolutt sanger der tekstene er smartere, klokere og mer treffsikre enn selve musikken. Hvis man vil fremheve ferdighetene som tekstforfatter, tviler jeg på om førstevalget ville vært Being Alive fra Company, Beautiful Girls fra Follies, Send in the Clowns fra A Little Night Music, Poems eller Pretty Lady fra Pacific Overtures, Johanna fra Sweeney Todd, eller The Hills of Tomorrow eller Our Time fra Merrily We Roll Along.

Det er ikke det at dette ikke er flotte sanger – de fleste er det – men de respektive partiturene har stort sett sanger med mer gnistrende, smarte eller vittige tekster.

Antageligvis er poenget at konserten skal være en publikumsfrier, og da er kjente låter ønskelig. Javisst. Men det finnes flust av gode melodier som følger fantastiske tekster i disse seks forestillingene, som kunne og burde ha blitt valgt i stedet. Bare som et eksempel: både Someone In A Tree og Please Hello har langt bedre tekster enn Poems eller Pretty Lady fra Pacific Overtures.

Til en viss grad kan sangvalget ha vært begrenset av hvilke artister som skulle fremføre materialet. Når det er sagt, er dette New York, og man skulle tro det fantes en uendelig kilde av ekte talenter å ta av.

Det var ingenting å si på kvaliteten hos de kvinnelige utøverne: Liz Calloway, Kate Baldwin og Heidi Blickenstaff. Hver og en av dem var strålende.

Calloway var magisk i sin fremføring av Not Getting Married Today. Artikasjonen og tonasjen var helt prikkfri mens hun raste gjennom Sondheims tekstlige hinderløype. Dette er kanskje det beste jeg noen gang har hørt denne sangen fremført. Hun bragte ekte følelser til Old Friends og kraft og guts til Now You Know. Hennes Send In the Clowns var kunstferdig enkel. Den kanskje beste sangprestasjonen i løpet av ettermiddagen kom fra Kate Baldwin, som etter en knivskarp og herlig komisk Bless This Day, leverte en lekker, dvelende solojazz-versjon av You Could Drive A Person Crazy som – vel, den drev publikum til vanvidd av begeistring. Hun fulgte opp med en sexy og vittig Could I Leave You?; åndeløst bra. Hun trakk det korteste strået med Hills of Tomorrow, men hennes dyktighet og sjarme ga nytt liv til det glemte nummeret. Som den siste i trioen av vokale femme fatales, åpnet Heidi Blickenstaff med en energisk og vokalt imponerende levering av tungekrølleren Another Hundred People. Selv om hun sang den godt nok, er Blickenstaff nesten for ung til å virkelig rettferdiggjøre smerten som ligger i teksten til Losing My Mind, men hun viste seg å være en formidabel og unik Mrs. Lovett i den store finalen til første akt av Sweeney Todd, A Little Priest. Hun gjorde en utmerket jobb i Not A Day Goes By, særlig i versjonen som var en del av finalen. Disse fantastiske kvinnene bidro også betydelig til ensemblenumrene, inkludert A Weekend In The Country, Remember, Our Time, The Advantages of Floating In The Sea og The Ballad of Sweeney Todd. Brava til dem alle.

Mennene var dessverre ikke like lysende.

Best blant dem var James Clow, en stor mann med autoritet og et solid bass-baryton-register. Uforklarlig nok fikk han ikke en egen solo, men han var en glimrende Todd i A Little Priest og burde fått lov til å synge Sorry-Grateful alene. Han var også den beste vokalisten i Pretty Lady. Det er synd han ikke fikk vist frem sitt fulle vokale potensial.

Både Jeremy Jordan og Jason Danielly virket helt på villspor i Sondheim-repertoaret.

Daniellys stemme er ikke trygg nok i mellomregisteret og har en tendens til å bli ullen og skarp i toppen; han virket totalt frakoblet tekstene. Åpningsnummeret hans, Good Thing Going, holdt på å ta livet av forestillingen før den i det hele tatt hadde begynt... Ingenting av det han gjorde etterpå var noe særlig bedre. Perfekt stylet hår gjør ingen gave til sangen. Jordan stilte med et skjegg som fikk det til å se ut som han akkurat rakk sabbaten, kombinert med en arroganse som var helt malplassert. Han smilte seg gjennom sang etter sang uten å finne verken meningen i ordene eller lidenskapen i tonene. Helt uforståelig. Jordan kan være ganske imponerende i de rette rollene – men Sondheim er tydeligvis ikke det rette materialet for ham. Hans Being Alive var helt livløs, hans God-Why-Don't-You-Love-Me-Blues ga svar på sitt eget spørsmål, og duetten med Danielly, Poems, var rett og slett fryktelig. Og ikke få meg til å starte på dialektene deres i Pretty Lady. Herregud... Det var imidlertid en strålende finale – der alle seks utøverne jobbet hardt for å smelte sammen og skape noe nytt. En sekstett basert på en mash-up av Not A Day Goes By, Send In The Clowns, Could I Leave You, Pretty Lady, Being Alive og Sorry Grateful: seks utøvere og seks sanger fra seks musikaler. En «Sondheim 666» som fungerte vakkert. Dette var en hyggelig ettermiddag med eksepsjonelt Sondheim-materiale. Bedre casting av mennene ville gitt større gevinst, det samme ville bedre sangvalg. Men til 25 dollar, med orkester og noen fabelaktige kvinner som sang av full hals, var det et udiskutablet kupp. Og faktisk var prisen rettferdiggjort bare ved å høre Loud lese brevet Richard Rodgers skrev til Prince og Sondheim etter premieren på Company.

Dette var en konsert med innsikt og flere stjerneformasjoner. Hvis bare ikke herrene hadde sviktet laget.