ANMELDELSE: On Blueberry Hill, Trafalgar Studios 1, London ✭✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder On Blueberry Hill, et skuespill av Sebastian Barry som nå spilles på Trafalgar Studios i London.

Niall Buggy og David Ganly i On Blueberry Hill. Foto: Marc Brenner On Blueberry Hill

Trafalgar Studios

11. mars 2020

5 stjerner

Bestill billetter

Sebastian Barry er en av Irlands fremste forfattere og står bak en rekke prisbelønte romaner. Som en reaksjon på at sønnen sto frem som homofil, ga Barry ham (og oss) den nydelige boken Days Without End – en fortelling om homofil kjærlighets triumf mot alle odds. Karakterene hans er menneskelige, feilbarlige og ofte tynget av egen usikkerhet og oppvekst. Han skriver for scenen med jevne mellomrom, kanskje ikke ofte nok! On Blueberry Hill handler om to menn, Christy og PJ, som deler en fengselscelle. De er knyttet sammen gjennom dødsfall under de mest tragiske omstendigheter, men bærer også på en dyp kjærlighet til hverandre. Selv om dette ikke er et rent LHBT-stykke, er det en seier for forsoning og gjensidig forståelse.

David Ganly. Foto: Marc Brenner

Karakterene snakker i vekslende monologer og søker ikke øyekontakt før i stykkets aller siste sekunder. Etter hvert som historiene deres utfolder seg, forstår vi at de leverer sine siste skriftemål til oss – publikummet og presten. PJ forteller om sin kjærlighet til en ung mann, de tragiske hendelsene som førte ham til cellen, og den inngrodde internaliserte homofobien som fikk ham til å si tre skjebnesvangre ord til to vitner, noe som resulterte i en knallhard dom. At gutten var Christys sønn, og at hans hevn var å drepe PJs elskede mor, kunne fort ha dyttet stykket over i melodramaet, tatt i betraktning de usannsynlige omstendighetene rundt at de to endte på samme celle.

Niall Buggy. Foto: Marc Brenner

At stykket unngår melodramaets feller, skyldes de formidable skuespillerprestasjonene, Barrys subtile og såre dialog – der tomrommet mellom de to mennene er fylt av sorg – og Fishambles eminente produksjon i Jim Culletons stilsikre regi. Niall Buggy er sitt sedvanlige glitrende selv som Christy, den mest jordnære av de to. Som tater-sønn er han pragmatisk, men med et hjerte som flommer over av både kjærlighet og sinne. Han var faren som fulgte sønnen til den lokale dansen og ventet på ham, slik at sønnen kunne danse uten frykt for å bli utsatt for vold. David Ganly er like briljant som den lavmælte PJ, en mann som får troen utfordret, men aldri glemmer kjærligheten. Begge mestrer Barrys intrikate dialog til det fulle og overspiller aldri båndet mellom mennene. Med en køyeseng som nesten eneste rekvisitt og kulisse, trollbinder de publikum med en stille verdighet og forestillinger gjennomsyret av unik irsk humor.

Niall Buggy og David Ganly. Foto: Marc Brenner

Når trusselen om PJs innvilgede prøveløslatelse rykker nærmere, innser mennene at de ikke kan leve uten hverandre. De inngår en pakt som leder frem til en av de mest gripende og følsomt spilte avslutningene jeg har sett. Uten distraksjoner er dette en triumf for den gode fortellingen, der vi blir velsignet med et innblikk i deres verden og historie. Anbefales på det varmeste.