ANMELDELSE: Reality, Ovalhouse ✭✭✭

Reality. Foto: Richard Davenport Reality

Ovalhouse

11. juli 2015

3 stjerner

Dagens tenåringer blir ofte beskrevet som den første generasjonen som har vokst opp med reality-TV døgnet rundt. Så hvem er vel bedre skikket til å utføre en dystopisk utforskning av farene ved å søke berømmelse enn The Bridge Theatre Company, en gruppe ambisiøse unge skuespillere?

Reality følger en gruppe berømmelseshungrige ungdommer som får en siste sjanse på en audition for The Hostage, et nytt reality-show de håper skal bringe dem nærmere berømmelse og rikdom. De håpefulle stjernene blir utsatt for en rekke stadig mer sadistiske og urovekkende oppgaver av den eksentriske produsenten Oscar (Jack Stimpson), for å bevise at de har det som skal til.

Stimpsons «produsent fra helvete» er fengslende og blir stadig mer forskrudd og uforutsigbar etter hvert som stykket skrider frem. De fleste av stykkets sterkeste øyeblikk oppstår når karakterene virkelig settes under press, når de må utføre ydmykende oppgaver, vende seg mot hverandre og utsette seg selv for brutal gransking. Snart begynner karakterenes nøye sammensatte bakgrunnshistorier å falle fra hverandre, takket være en rekke sjokkerende avsløringer.

Selv om dette er et stykke som tidvis gnistrer, var manuset (bestilt fra den anerkjente Georgia Fitch) nokså ujevnt. Kanskje har det seg slik at i en verden der vi på et eller annet vis har nådd den sekstende sesongen av Big Brother, så er det meste av det komiske og dramatiske materialet rundt reality-TV allerede utnyttet (I Can’t Sing, Black Mirror, Game, til og med The Truman Show). Som et resultat er det en stor utfordring å komme opp med noe som føles friskt og skarpt – tårepersene, de absurde premissene og utnyttelsen i virkeligheten har nesten blitt hinsides parodi allerede. Av den grunn føltes introduksjonsscenene litt utdaterte, selv om stykket etter hvert får nytt liv når Oscar introduseres.

Selv om det er fullt forståelig gitt prosjektets natur, var antallet karakterer i ensemblet også noe av en hindring. Mye av «auditionen» foregikk med tolv ulike karakterer på en veldig liten scene. I tillegg til at dette førte til at enkelte karakterer ofte var utenfor publikums sikte, fikk noen av dem knapt tid eller rom til å utvikle seg utover en regional stereotypi (noe som ikke ble hjulpet av at karakterene ble referert til ved hjembyen sin!). Det var merkbart at etter hvert som noen av karakterene gradvis gikk lei av det moderne torturkammeret og forlot scenen, så bedret stykket seg som et resultat (nesten som det ekte Big Brother, når man tenker over det...). Etter en gripende og spent andre akt, begynte Reality å miste retningen litt mot slutten, med en avslutning som ikke helt rettferdiggjorde spenningen som hadde bygget seg opp.

Flere av Realitys unge og talentfulle skuespillere har allerede sikret seg plass ved prestisjetunge teaterskoler, og det er ikke vanskelig å se hvorfor. Prestasjonene var veldig sterke over hele linja, og ensemblet viste en utrolig evne til dialekter (ros til dialektcoach Izo FitzRoy, som kanskje aldri mer trenger å trene noen i en Grimsby-dialekt). De viste alle betydelig modenhet og dybde i sine tolkninger, og utmerket seg ofte når de håndterte virkelig tøffe temaer, som for eksempel Scarletts (Nora Lempiere) perfekt balanserte monolog om hennes nylige abort. Nevnte Jack Stimpson har helt klart en lys fremtid foran seg, og treffer akkurat den rette blandingen av det teatralske og det uhyggelige som stykkets antagonist. Andre som utmerket seg var Cameron Essam som den søte raringen Darren, Kitty Archer som det uheldige målet for hans hengivenhet, Anya, og Louie Webb som Tyler, hvis supertøffe image begynner å rakne når han får noen sjokkerende nyheter.

Scenografien var smart og effektiv hele veien, med kløktig bruk av skjermer rundt scenen som forsterket stykkets klaustrofobiske følelse. Skjermene viste ofte live-opptak, der skuespillerne byttet på å gå rundt med kameraet, noe som skapte en fantastisk dynamisk effekt. Dette ble brukt med maksimal effekt i noen av de sterkeste øyeblikkene i stykket; en serie vellagde klipp som utfordret våre fordommer om karakterene. Lyddesignet fra Tom Hackley fortjener også å nevnes, med et lydbilde i Big Brother-stil som bidro til å skru opp spenningen før forestillingen.

Reality er en produksjon fra The Bridge Theatre Company, et kurs drevet av teateravdelingen ved BRIT School. Det er tydeligvis et flott initiativ, som lar studentene jobbe med eksperter fra bransjen for å produsere, sette opp og markedsføre sin egen forestilling. Stykket har også mottatt økonomisk støtte fra Andrew Lloyd Webber Foundation. I en verden der reality-TV tilbyr en raskere og enklere vei til berømmelse, er det fantastisk å se vordende unge skuespillere få mulighetene og ressursene de trenger for å virkelig blomstre. Selv om manuset ikke alltid hadde «the X factor», er det definitivt sant at «the BRIT’s got talent».