ANMELDELSE: Salad Days, Union Theatre ✭✭✭✭

Ensemblet i Salad Days på Union Theatre. Foto: Scott Rylander Salad Days Union Theatre

18. august 2017

4 stjerner

Bestill billetter nå

Det fantes en tid da ingen tok «Salad Days» på alvor: «Monty Python» parodierte den som kjent med en respektløs blanding av Sam Peckinpah, og forvandlet den sarte verdenen av engelsk midtsommeridyll til et lemlestende blodbad. Jeg er glad for å kunne si at forestillingen, siden det absolutte lavpunktet, igjen har funnet veien til hjertene hos det britiske publikummet. For syv år siden satte Tete-a-Tete Opera den opp igjen med full vokal glans på de nå nedlagte Riverside Studios, og vant over et helt nytt publikum for denne sukkersøte, enkle, men akk så snertne fortellingen om etterkrigstidens velstående ungdom. Og nå, i Bryan Hodgsons mesterlige regi – som føyer nok en fjær i hatten hans – får vi et frodig panorama av Storbritannia før Suez-krisen, der de gamle verdiene om hierarki og imperialistisk trygghet ennå ikke har møtt kreftene som skulle velte dem. På et vis, mens vi i dag igjen balanserer på randen av store endringer, kunne ikke denne gjenoppsetningen vært mer betimelig.

Ensemblet i Salad Days. Foto: Scott Rylander

Catherine Morgan har forvandlet teatrets åpne rom til en herlig, sjenerøs gressplen hvor en fargerik parade av det britiske samfunnet marsjerer frem og tilbake; fremste seterad består til og med av piknikputer (ta med egen kurv!). Men det er kanskje kostymedesigner Mike Lees (flankert av The Attic Costume Collective) som skal ha størst ære for det visuelle: han har plukket fra sitt innholdsrike skattkammer av gevanter for å kle opp disse skikkelsene fra en svunnen tid i en fantastisk balansert kolleksjon av farger, tekstiler og tilbehør – og ja, parykker! Alt er valgt ut med kirurgisk presisjon, noe som får denne Fringe-oppsetningen til å fremstå som en førsteklasses stortatlagt musikal: når scenen syder av alle de 14 skuespillerne, gnistrer det av 50-tallsglamour på et nivå vi sjelden har sett på denne adressen. Jack Weir er på plass for å sikre at alt er lyssatt med strålende effekt, krydret med treffsikre spesialeffekter.

Lowri Hamer og Laurie Denman i Salad Days. Foto: Scott Rylander

Dette er ungdommens verden, og det lovende ensemblet av nykommere stortrives tydelig i denne overdådige festen av en forestilling. De romantiske hovedrollene, kvikke Lowri Hamer og hengslete Laurie Denman, er sjarmerende; og rundt dem kretser et kobbel av venner, slektninger og elskere spilt med gnist av den herlige Francesca Pim, spreke Ashlee Young, tøffe Emma Lloyd, drømmende James Gulliford, fornemme Lewis McBean, og i rollen som «den femte Marx-broren», Jacob Seickells geniale løsning på den stumme rollen som Troppo.

Karl Moffatt og Sophie Millett i Salad Days. Foto: Scott Rylander

I kontrast til ungdommens iver står de voksnes rekker. Darrie Gardner og Sophie Millett spiller mødrene til hovedparet med en gjensidig fiendtlighet som gir akkurat nok komplikasjoner til at den tynne handlingen ikke forsvinner helt mellom hendene på oss. Karl Moffat tar på seg en rekke Alec Guinness-aktige roller som innpåslitne slektninger, noe som bidrar med kjærkommen humor. Men den beste scenen er etter min mening den lynskarpe revysketsjen med to politimenn som prøver å få kontroll på galskapen: spilt av Tom Norman og den alltid stødige Stephen Patrick, er den like god som det beste av Will Hay, og minner sterkt om Ronnie Barkers ordspill-sketsjer. Dette øyeblikket er en fulltreffer og peker mot den retningen forestillingen kan modnes i.

Emma Lloyd og Tom Norman i Salad Days. Foto: Scott Rylander

50-tallets lystspill er ikke akkurat en sjanger det undervises i på teaterskolene lenger, og det krever et komplekst sett med ferdigheter for å treffe blink. Dette ensemblet kaster seg modig over utfordringene med enorm energi. Dette kommer tydeligst frem i Joanne McShanes strålende koreografi, som fanger hver nyanse i tidens danseformer, og hennes iscenesettelse av de mange fellesnumrene er beundringsverdig – fra den forklarende åpningen «All The Things That Are Done By A Don» til de nesten dionysiske utbruddene i de store dansenumrene. Selv om trioen med piano, trommer og kontrabass under ledelse av Elliot Styche låter helt riktig, kunne de med fordel hatt mer variasjon i tempo, anslag og dynamikk. Noen av de roligere numrene mister litt av dybden og nyansene; for eksempel raser «I Sit In The Sun» av gårde som om den skal rekke et tog, mens den egentlig er en oase av sanselig ro før handlingen for alvor setter i gang. Som det er nå, må skuespillerne jobbe hardt for at vi skal tro på romantikken i stykket.

Maeve Byrne i Salad Days. Foto: Scott Rylander

Og hva med selve historien? Motoren i stykket – at de unge får godt betalt av Tom Selfs mystisk rike landstryker for å «passe på» et piano (som viser seg å ha magiske krefter) – er en slags lun, britisk sjanger-trope som binder sammen det enorme persongalleriet. Pianoet i seg selv er kanskje ikke historiens viktigste fokus, men det tegner ruten vi følger gjennom dette lystspillet og gir de pikareske elementene en form for sammenheng. Likevel er avsporingene mange og herlige: Maeve Byrne leverer to av de mest grandiose øyeblikkene som Cleopatra (kledd i en pustberøvende luksus) og – i en helt annen retning – den utenomjordiske Electrode, som ser ut som hun har steppet rett ut av «Saucy Jack and the Space Vixens» og varsler om revolusjonene som venter dette selvgode, slumrende samfunnet.

Det er uansett en fantastisk måte å nyte sommeren på, og etter spilleperioden i Southwark reiser produksjonen videre på turné til Theatre Royal Bath, hvor dens prakt vil komme enda mer til sin rett på hovedscenen. Tre hurrarop for disse «Salad Days»!

Spilles til 9. september 2017

SALAD DAYS BILLETTER