ANMELDELSE: Some Girl I Used To Know, strømmes på nett ✭✭✭

Ray Rackham anmelder Denise Van Outen i Some Girl I Used To Know, som nå strømmes på nett frem til 1. mai 2021.

Some Girl I Used To Know

Strømmes på nett

3 stjerner

Bestill strømmepass her

Stephanie, en jente fra Chelmsford som virkelig har lykkes, eier et eksklusivt undertøysmerke. Vi møter henne på et hotellrom i London kvelden før lanseringen av hennes nye vår- og sommerkolleksjon. Karrieren blomstrer, hun er gift og har en BMW i oppkjørselen – hun ser tilsynelatende ut til å ha alt. Men når en tekstmelding fra en tapt ungdomskjærlighet sender henne ut av balanse, forstår vi at fasaden kanskje sprekker. Undertøysbransjen er utmattende, bilen er på avbetaling og ekteskapet har «gått på lavgir siden forrige VM». Hva skal en jente gjøre?

Det er ingen tvil om at Denise Van Outen er en fremragende skuespiller. Hun spiller Stephanie med en bunnlinær ærlighet. Stykket er vakkert regissert av Tamzin Outhwaite, og sammen mestrer de stykkets opp- og nedturer og finner de rette rytmene i en monologforestilling med stor letthet. Det er utrolig fengslende, og de drøye 90 minuttene flyr virkelig av sted.

Stykket har blitt omarbeidet siden det sist ble satt opp i 2014. Van Outen og Terry Ronalds manus er fortsatt velskrevet og byr på øyeblikk med både sårhet, komikk og glede. Det er direkte og spekket med referanser som plasserer Stephanies alder og bakgrunn tydelig. Mimringen om morellkirsebær-lipbalm fra Body Shop, eller hvordan en permanent og en fotsid kåpe kunne få en jente til å se ut som Slash i Guns N' Roses, forteller oss at det er til ungdomsårene hun innerst inne lengter tilbake. Det gir perfekt dramaturgisk mening at Stephanie synger nye versjoner av popklassikere i denne jukebox-monologen. Steve Anderson har gjenskapt tre klassiske låter som bittersøte «torch songs», noe som gir tekstene en mye dypere klangbunn. Problemet er bare at det er for få av dem. Selv om forestillingen markedsføres som en musikal, er vi over en tredjedel ut i stykket før Van Outen gir oss sang nummer to. Det er partier i monologen som virkelig tørster etter å bli sunget (for eksempel et tilfeldig møte på en strand), og hadde Van Outen fått nyskrevet musikk, kunne dette ha konkurrert med Tell Me On a Sunday når det gjelder god historiefortelling.

Når Van Outen først synger, vender Stephanie alltid tilbake til det sene 80-tallet og tidlige 90-tallet, både bokstavelig og billedlig talt. Strukturelt minner det mye om Follies, med en advarsel om nostalgiens fallgruver gjennom musikalske referanser til en lykkeligere tid. Likevel er det vanskelig å forestille seg Dorothy Collins som Sally bekymre seg over å miste jomfrudommen i undertøy fra Tesco. Humoren er til tider nokså røff, men for hver kommentar om en «Funny Feet»-is eller konkurrenter i undertøysbransjen som vil «stjele trusene mine», finnes det også skarpe observasjoner som gjør mer enn å bare fremkalle et smil. Stephanie beskriver det fasjonable hotellrommet, der hun har omringet seg med «småflasker med Molton Brown og en seng på størrelse med Belgia». Og hun har kanskje et poeng. Filmet på Home House, med det som ser ut som rikelige mengder Vaseline på linsen, har stykket en tydelig TOWIE-vibe. Sammen med Umbrella Rooms sin kinematografi fanger de stilen til en eksklusiv interiørbutikk i Epping, av den typen som selger «skreddersydde» pynteputer som inntil nylig satt fast på feil side av Suez-kanalen.

Det ligger en skjult feminisme i mye av teksten, som for eksempel når en av Stephanies største kritikere blir spurt om hvorfor hun er så nedlatende («er det alt hun tror kvinner duger til – å trakte kaffe?»). Det er også en fin utvikling for en karakter vi aldri ser, «Slaggy Sue» (som Stephanie etter hvert innser at egentlig bare burde kalles «Sue»). Dessverre føles det hele til tider litt påtvunget, og i motsetning til Shirley Valentine (som var først ute og gjorde det bedre), treffer ikke undertonen helt med mindre den blir hamret inn.

Dette er et velskrevet og vittig stykke som vil treffe alle som husker handlegater med platebutikker som Our Price og Knickerbox, som danset til Jam & Spoon eller som har elsket og tapt på en strand på Ibiza. Stykkets største styrke er Van Outens ærlige og direkte tolkning. Den kunne trengt litt mer musikk, for når hun får lov til å synge, tar forestillingen virkelig av.

BESTILL STRØMMEPASS HER