ANMELDELSE: The Choir Of Man, Arts Theatre ✭✭✭✭

Sophie Adnitt anmelder The Choir Of Man, som nå spilles på Arts Theatre i London.

Richard Lock, Tom Brandon, Alistair Higgins, Miles Anthony Daley, Tyler Orphe-Baker og Daniel Harnett i The Choir of Man. Foto: Helen Maybanks The Choir of Man

Arts Theatre

Fire stjerner

Bestill billetter til The Choir Of Man Onsdag kveld er den nye fredagen, eller det er i hvert fall følelsen man får på The Choir of Man, det syngende, dansende og skålende showet som nylig har ankommet Arts Theatre etter omfattende turnéer verden over. Men i stedet for teateret blir vi transportert til The Jungle, en god, gammeldags – om enn merkelig navngitt – pub. Navnet ser ut til å være valgt utelukkende slik at ensemblet kan snike inn en coverversjon av Guns ‘N’ Roses’ Welcome to the Jungle. Vel, hvorfor ikke?

Richard Lock, Tom Brandon, Tyler Orphe-Baker og Daniel Harnett i The Choir Of Man. Foto: Helen Maybanks Noen puber har fotballag, andre har dartlag. The Jungle har et kor: de ni medlemmene i The Choir of Man, pluss deres utmerkede liveband. Riktignok er dette koret betraktelig renere, bedre kledd og avgjort mer velskapte enn den gjennomsnittlige pubgjengeren, men hei, ingen klager. De består av ulike arketyper (den tøffe fyren, spøkefuglen, den håpløse romantikeren, han som «fikser alt»), men hjertevarme personlige detaljer bidrar til å løfte dem utover stereotypiene. Publikum som kommer tidlig får sjansen til å mingle på scenen og ta en halvliter med koret før det hele braker løs. The Choir of Man raser gjennom 90 enormt underholdende minutter med live coverlåter i smarte arrangementer signert musikalsk ansvarlig Jack Blume. Inkluderingen fortsetter gjennom hele forestillingen, med gratis øl og potetgull som deles ut raust, og en håndfull publikummere blir til og med traktert med serenader på scenen. Stemningen i løpet av kvelden er litt ujevn og skifter brått fra dype alvorsstunder til, vel, det motsatte. Vanskelige temaer som gentrifisering og menns psykiske helse berøres, men føles litt malplassert ved siden av at rollefigurene liksom-drikker seg gjennom endeløse mengder halvlitere på scenen. Lydmiksen i de mer dundrende numrene trenger også litt finpuss – dette kan skyldes selve lokalet på Arts Theatre, men det er synd å miste noe av den fantastiske vokalen som er de sanne høydepunktene i The Choir of Man.

Ben Norris, Tom Brandon og Daniel Harnett i The Choir Of Man. Foto: Helen Maybanks Det er ikke mye handling her, men det gjør ingenting – du er her for sangene. Hvert bidrag i den varierte settlisten er fantastisk fremført, men høydepunktene inkluderer en utrolig versjon av Adeles Hello, levert med enorm verdighet av Miles Anthony Daley. Han står virkningsfullt isolert fra sine kamerater, som distraherte feirer en fotballkamp i sakte film rundt ham. Fremføringene av Somebody to Love, Some Nights og The Pina Colada Song truer med å bokstavelig talt rive taket av teateret, mens en nydelig tolkning av The Kinks’ Waterloo Sunset fungerer som et kjærlighetsbrev til hjemsteder overalt. Vi får en drømmende acapella-versjon av Sias Chandelier, og en magisk, helt akustisk utgave av The Parting Glass tar farvel med publikum ved stengetid.

Mark Loveday i The Choir Of Man. Foto: Helen Maybanks

Hele ensemblet er strålende, og en spesiell takk må gå til denne forestillingens tre understudies (George Bray, Matt Beveridge og Sam Beveridge). De gled så sømløst inn i rollene sine at man måtte sjekke programmet tre ganger for å bekrefte at de faktisk ikke spiller disse rollene på fulltid.

The Choir of Man er til syvende og sist en sprudlende hyllest til fellesskap, samhold og alt det vi mistet under pandemien. Resultatet er en kveld med uimotståelig moro det er helt umulig å forlate uten et smil om munnen. BESTILL BILLETTER TIL THE CHOIR OF MAN