ANMELDELSE: The Diary Of A Teenage Girl, Southwark Playhouse ✭✭✭

The Diary Of A Teenage Girl

Southwark Playhouse

7. mars 2017

3 stjerner

Bestill billetter

Her har vi en interessant produksjon som tydelig har funnet sitt publikum og vet nøyaktig hva de vil ha. Alexander Parker – en drivkraft for nye ideer – står bak denne britiske premieren, i samarbeid med en lovende gruppe medprodusenter: Jack Maple, David Wilder, Emily Lunnon og Philip Dehany. Med støtte fra Stage One står disse unge talentene støtt i sin første felles satsing. Dette er den første britiske sceneproduksjonen av stykket som sprang ut fra samme kilde som den senere suksessfilmen med samme navn: en fortelling om å ligge med mammas kjæreste.

Parker har også regien i det alltid kreative «Little»-spillerommet ved Newington Causeway, sammen med Amy Ewbank. De har gjort en ryddig og god jobb med Marielle Hellers dramatisering av Phoebe Gloeckners (tidvis) grafiske roman. De har fått med seg den dyktige Andrew Riley på scenografi og kostymer, med praktfulle animasjoner av Nina Dunn og lyddesign av James Nicholson. Sammen tar teamet oss stødig med til midten av 70-tallets California.

Innenfor disse rammene finner vi et knallsterkt ensemble. Vår heltinne spilles av den alveaktige Rona Morison (som jeg sist så i «James II» på det britiske National Theatre). Moren spilles av den like ungdommelige Rebecca Trehearn (som gjør underverker med manuset, selv om det er vrient å tro på at hun er over 30!). Elskeren portretteres av den sjarmerende Jamie Wilkes. Den fraværende eks-stefaren spilles herlig tørt av Mark Carroll (som også bekler en annen rolle i et svært bevisst dobbeltspill). Som bestevenninnen får vi både se og høre en tøff og selvsikker Saskia Strallen.

I en historie som dette – som handler om familiegrenser – kan man lure på hvor den «ekte» faren ble av. Det er et av de sentrale spørsmålene som manuset enten aldri stiller eller aldri besvarer. Det er et stort gap i fortellingen, og det er ikke det eneste. Ting kan – og vil – forsvinne ned i disse hullene, noe som gjør det tidvis vanskelig å ta karakterene helt på alvor. Men som nevnt vil nok ikke dette legge en demper på stemningen for målgruppen, som tydelig fryder seg over å se og høre så mye av det de liker i dette dramaet.

Forestillingen klokker inn på effektive 90 minutter og flyter gjennom korte, komprimerte scener like smidig som en velsmurt film. Faktisk fungerer den nesten som en litt sær «rom-com» om pseudo-incest. Det finnes da verre ting her i verden. Det er veldig behagelig, ofte morsomt, og selv om stykket ikke stikker spesielt dypt i sin tradisjonelle beretning om det å bli voksen (gjelder alle parter her), gjøre feil og la mascaraen renne bare bittelitt, så er det i godt selskap med et strålende soundtrack som limer de mange sceneskiftene sammen.

Med det i tankene vil jeg tone ut med en tekstlinje fra et av numrene i showet, Bowies «Young Americans»: «Gee, my life's a funny thing:/ Am I still too young?» Godtar du stykket på det nivået, vil du kose deg. Du er kanskje til og med en kandidat for EST. Peace.

Spilles frem til 25. mars 2017

Foto: Darren Bell

Bestill billetter til The Diary Of A Teenage Girl