ANMELDELSE: The End Of Longing, Playhouse Theatre ✭✭✭

Matthew Perry og Lloyd Owen i The End Of Longing. Foto: Helen Maybanks The End of Longing

Playhouse Theatre

3 stjerner

BESTILL BILLETTER

Se for deg en episode av Friends. Bortsett fra at alle nå er i 30- og 40-årene, og plages av avhengighet og nevroser (sett inn valgfri vits om den kommende Friends-gjenforeningen her).

Dette er utgangspunktet for The End of Longing; en slags dannelseshistorie for dem som allerede har nådd en viss alder. Og som prikken over i-en er stykket skrevet av og har Matthew Perry i hovedrollen – best kjent som den rappkjeftede Chandler Bing i den elskede amerikanske situasjonskomedien.

Stykket følger fire håpløse single i storbyen som prøver å finne meningen med tvilsomme livsvalg og tikkende biologiske klokker. Vi møter Jack (en alkoholiker, spilt av Perry), Stephanie (en prostituert), Stevie (trengende og nevrotisk) og Joseph (snill, men ikke spesielt gløgg).

Christina Cole, Lloyd Owen, Matthew Perry og Jennifer Mudge i The End Of Longing. Foto: Helen Maybanks

Siden dette er en romantisk komedie, dumper de selvfølgelig helt usannsynlig borti hverandre og begynner å danne par. Jack og Stephanie strever med å akseptere hverandres laster, mens Stevie og Joseph ender opp i et forhold som i starten er preget mer av desperasjon enn gjensidig dyp morskjærlighet. En uplanlagt graviditet skaper kaos i gruppen og tvinger dem til å reflektere over prioriteringer og nødvendigheten av endring.

Denne oppsetningen markerer Perrys debut som dramatiker, og det er definitivt ingen fiasko. Jeg har sett langt svakere forsøk fra etablerte dramatikere. Her finnes det både sylskarp dialog og genuint morsomme øyeblikk, spesielt når de leveres med Perrys karakteristiske sarkastiske snert.

Likevel sitter man ofte og lurer på om verden trenger nok en romantisk komedie fra storbyen. Til tider føles dialogen i overkant gjenkjennelig, og de siste ti minuttene av første akt faller tungt inn i klisjeene. Stykkets innledning, der karakterene trer frem for å presentere seg selv, virket litt lettvint og ble brukt som en snarvei i stedet for å bygge opp emosjonelt dyp og karakterutvikling.

Mesteparten av første halvdel spilles for latteren, helt til de siste minuttene hvor det brått skifter til tung dramatisk spenning. På dette tidspunktet fremsto karakterene så selvopptatte og endimensjonale at det var vanskelig å bry seg om hva som skjedde med dem. Andre akt føltes langt mer realistisk og balansert, der komedie og tragedie flettes sammen på en mye mer sømløs måte.

Selv om dommen over Perrys skrivekunst er delt, leverer han godt som skuespiller i en rolle og en produksjon som åpenbart betyr mye for ham personlig. Hans kamp mot avhengighet er veldokumentert, og han kanaliserer disse erfaringene inn i rollen som den egoistiske og destruktive alkoholikeren Jack.

Perry briljerer med karakterens mange vittige bemerkninger og svar på tiltale; det føles som trygg grunn for ham etter å ha servert lignende replikker til millioner av TV-seere i over et tiår. Jack er ikke en mann som lett lar seg bevege, men Perry håndterer stort sett de mer utfordrende scenene med subtilitet, selv når han må kjempe mot sin egen, tidvis i overkant sukkersøte dialog.

Jennifer Mudge og Matthew Perry i The End Of Longing. Foto: Helen Maybanks

Jennifer Mudge er passelig sprudlende og lettbent som den konfliktfylte eskortepiken Stephanie, og fremstår som både viljesterk og sårbar. Christina Cole er herlig irriterende som den anspente Stevie, selv om hun ser betydelig yngre ut enn karakterens 37 år.

Den mest interessante prestasjonen kom fra den eminente Lloyd Owen som den elskverdige idioten Joseph. Ved første øyekast virket karakteren som en ensidig klovn, men han viste seg å være svært kompleks og kanskje den mest fornuftige i gjengen – en slags Manhattan-variant av Falstaff!

Stykket er delt opp i en serie frittstående vignetter, forsterket av Anna Fleischles fantastiske scenografi. Det er en flytende kombinasjon av skjermer og projeksjoner som kombinerer det intime med en følelse av uro for den skremmende verdenen utenfor.

Den stadig skiftende scenografien, i kombinasjon med Isobel Waller-Bridges spennende musikk, gjør sceneskiftene merkelig underholdende, selv om hyppigheten til tider føltes forstyrrende. Merkelig nok er en kampkoreograf oppført i programmet selv om det ikke var i nærheten av et slagsmål på scenen; hvem vet hva slags voldsomheter som kan ha blitt klippet bort i siste liten?!

Selv om navnet garantert trekker folk, var det en stor kreativ risiko for Playhouse Theatre å sette opp et stykke av en kjent, men uprøvd forfatter. Det er en hederlig innsats fra Perry, men jeg tror neppe vi vil se folk lengte etter The End of Longing om et par måneder.

The End Of Longing spilles på Playhouse Theatre frem til 14. mai 2016. Bestill nå.