ANMELDELSE: The Realistic Joneses, Lyceum Theatre ✭✭✭✭

Foto: Sara Krulwich The Realistic Joneses

Lyceum Theatre

13. april 2014

4 stjerner

Jeg kan ikke huske sist det gikk et stykke på Broadway som lekte så mye med teaterformen som «The Realistic Joneses». Dette nye verket av Will Eno har nå sin premiere på den legendariske «Great White Way» ved Lyceum Theatre, i en oppsetning regissert av Sam Gold.

Skuespillerlaget er intet mindre enn stjernespekket: Toni Collette, Michael C. Hall, Tracy Letts og Marisa Tomei. Med fire så store navn på plakaten forventer man gjerne et dramatisk vulkanutbrudd.

Det skulle man i hvert fall tro.

Men stykkets store styrke ligger i evnen til å være fullstendig hverdagslig. Det dveler ved de små, trivielle detaljene i dagliglivet, samtidig som det utforsker det snikende grufulle ved degenerative sykdommer – de som visker ut sinnet og bryter ned sjelen.

Det virkelig mesterlige ved teksten er hvordan den dramatiske fortellingen presenteres i fragmenterte, løsrevne biter. Mens vi hører om sykdommens herjinger og ser konsekvensene utspille seg i karakterenes liv, får publikum sin egen sanselige opplevelse. Man tvinges til å stille spørsmål ved det man tror man vet eller hørte, man må stoppe opp og revurdere handlinger og reaksjoner, og det er først i ettertid at brikkene sakte faller på plass.

Eno sørger for at vi kjenner på elendigheten ved et svinnende sinn; som publikum føler man nesten at man ikke har fulgt med. Informasjonen er rotete, frustrerende uklar og preget av et virvar av inntrykk og tanker som aldri helt får fotfeste, men som skjelver og blekner idet nye fakta dukker opp.

Heldigvis sørger det høye nivået på skuespillet for at dette dristige spillet med publikum aldri går for langt.

Hver eneste skuespiller er eksemplarisk. Her er det ingen svake øyeblikk eller scener som bommer på tonen. Alt fremføres med presisjon, finslepen teknikk og en følelse av storhet. Sistnevnte er avgjørende, med tanke på hvor ordinære livene til disse menneskene er.

Sykdom rammer tross alt alle, høy som lav, og kan være like ødeleggende og ydmykende uavhengig av status. Enkle oppgaver blir til uoverstigelige hindre – det å huske hvordan man går kan være like utfordrende for en syk elektriker som for en statsmann.

Handlingen sentrerer rundt to par: Collette og Letts (familien Jones) og Hall og Tomei (en annen familie Jones). Parene ser ut til å ha lite annet til felles enn nabolaget, men det viser seg snart å ikke stemme.

I løpet av rundt 100 minutter, gjennom korte vignetter som viser parenes liv og hvordan de flettes sammen eller kolliderer, tegner stykket et realistisk portrett av tilværelsen når evnene svikter. Noen scener er rystende, andre er morsomme, og enkelte er så kleine og ubehagelige som noe du noensinne vil se på en scene.

Men alt føles ekte og realistisk, akkurat som tittelen lover.

Ingen av skuespillerne prøver å overskygge de andre eller gjøre stykket til «sitt». De jobber sammen som en enhet for å få dette krevende stykket til å fungere. De er alle sammen fantastiske.

Som ensemblespill er dette vanskelig å klandre. Fire knivskarpe og fokuserte portretter av helt vanlige liv som har surnet, og relasjoner preget av smerte og omsorg.

Enkelte partier er nesten lyriske, tross sin enkelhet, og det er i den overordnede skildringen av følelsen av tap av kontroll at Eno virkelig briljerer.

Dette er ikke nødvendigvis et stykke man umiddelbart «elsker», men det er et klokt og fascinerende verk på alle mulige måter.