ANMELDELSE: Wuthering Heights (Stormfulle høyder), National Theatre ✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Emma Rices oppsetning av Wuthering Heights (Stormfulle høyder), som nå spilles på National Theatre.

Ash Hunter (Heathcliff), Lucy McCormick (Cathy) og Nandi Bhebhe (The Moor). Foto: Steve Tanner Wuthering Heights.

National Theatre.

16.02.21

4 stjerner

Bestill billetter nå

Det største trekkplasteret for å se Emma Rices produksjon av Wuthering Heights er Emma Rice selv. Hennes dramatisering og oppfinnsomme regioppsetning av Brontës klassiske roman løfter frem nye temaer. Ved å fjerne enkelte karakterer kaster hun nytt lys over hvem som er historiens sanne helter. Man innser raskt at Kate Bush bare fokuserte på ett aspekt av fortellingen, og at Heathcliff kanskje ikke er verdt å vandre rundt på heia for. Et originalt grep er at den ville og vindfulle heia her fungerer som en egen karakter – et gresk kor som agerer både forteller og kommentator.

Ensemblet i Wuthering Heights. Foto: Steve Tanner

Sentralt i historien står Heathcliff, og slår du opp definisjonen av ordet «mørk og grublende» i ordboka, finner du nok Ash Hunters navn. Han leverer en fremragende tolkning av en vanskelig og kompleks karakter. Hans etnisitet og mystiske opphav, som antydes i boken, står her sentralt som forklaring på hans utenforskap. Lucy McCormick er en Catherine av stål – punkete, sårbar, trassig og med en nekt til å redde seg selv. Ian Ross' musikk fanger hver stemning perfekt, fra dundrende punk til folkemusikk og englekor. Ensemblet beveger seg fantastisk som «Heia», selv om Nandi Bhebhes stemme som leder for koret var noe svak under forestillingen jeg så. Sam Archer er strålende som Lockwood og Edgar Hilton, med perfekt sans for både komikk og tragedie. Nok en gang viser Katy Owen frem sine ekstraordinære fysiske og komiske evner som Isabella Linton og Lille Linton – hun knuser hjertet ditt i all stillhet. Men den sterkeste prestasjonen, etter min mening, leveres av Tama Phethean som Hindley Earnshaw, og spesielt som den muskuløse og røffe Hareton Earnshaw. Han er denne historiens sanne helt, en ødelagt mann som blir helbredet av kjærligheten og Witney Whites vakkre Catherine Linton. Deres historie viser hvordan kjærligheten blomstrer i det ville – slutten er nydelig romantisk.

Ensemblet i Wuthering Heights. Foto: Steve Tanner

Det er ikke perfekt – noe som er frustrerende fordi det er så nære. Den er i lengste laget, spesielt den 100 minutter lange førsteakten, og det er litt vel mye banshee-skriking. Innimellom skjer det for mye på en gang; noen ganger er det enkle det beste. Dette veies imidlertid mer enn nok opp av visuelle tablåer som binner seg fast på netthinnen, og skuespillerprestasjoner som forteller historien med stor dyktighet. Dette er Rices beste produksjon siden hun startet kompaniet Wise Children – se den her eller når den drar på turné.