The Last Five Years, Garrick Theatre London: Dette mener anmelderne

The Last Five Years har flyttet fra Southwark Playhouse til Garrick Theatre. Vi tar en kikk på anmeldelsene av denne bemerkelsesverdige oppsetningen av Jason Robert Browns musikal.

Oli Higginson og Molly Lynch i The Last Five Years. Foto: Helen Maybanks. Jason Robert Browns musikal The Last Five Years spilles nå på Garrick Theatre i en begrenset periode. Strålende anmeldelser fra forestillingens Off West End-sesonger på Southwark Playhouse var gull verdt, og en kort periode med strømming ga meg muligheten til å fråtse i Jonathan O’Boyles utrolige produksjon med Oli Higginson og Molly Lynch i hovedrollene.

Vi ser nærmere på om The Last Five Years holder mål, og hva kritikerne mente.

BESTILL BILLETTER TIL THE LAST FIVE YEARS

OPPSUMMERING AV ANMELDELSER: THE LAST FIVE YEARS BritishTheatre.com (Ray Rackham) ✭✭✭✭✭ Les hele vår anmeldelse her

Men hva med de to hvis forhold vi har kommet for å hylle og sørge over? Det virker nesten banalt å si at to stjerner ble født, men det var nettopp det som skjedde. Molly Lynch og Oli Higginson er vår tids Cathy og Jamie. Ekspertmessig utformede og finslipte prestasjoner fra to skuespillere som har ekstraordinære karrierer foran seg (ikke at de har ligget på latsiden siden de sist besøkte Manhattans L5Y). Det var en glede å se dem utfolde seg der de virkelig hører hjemme – på en ekte West End-scene, i en utrolig imponerende oppsetning av det som kan være en krevende forestilling.

Evening Standard (Nick Curtis)✭✭✭ Anmeldelse av The Last Five Years: Det er en musikal om skilsmisse... hvor er det dramatiske drivet?

Det er et smart, kompakt 90-minutters stykke, livlig spilt og sunget av Molly Lynch og Oli Higginson. Men den konseptuelle rammen som gjør det spesielt, er også en begrensning. Jeg så Jonathan O’Boyles produksjon på Southwark Playhouse nøyaktig – herregud! – 11 dager før Boris Johnson innførte den første nedstengningen i mars 2020. Jeg klaget den gang på at forestillingen bød på to monologer hvor vi bare ser karakterene slik de ser seg selv. Nå vil jeg legge til at den mangler både dramatisk spenning og dialog, ettersom vi får vite hvordan historien begynner og slutter i løpet av de første ti minuttene. Den har vokst i skala på Garrick, men mistet intimiteten fra «in-the-round»-scenen på Southwark. Den er fortsatt sjarmerende, med et partitur fullt av musikalske motiver som fester seg og vittige rim, elegant iscenesatt med sympatiske og attraktive hovedroller. Men din glede av den vil stå i stil med din toleranse for kunstnerisk selvgransking fra Manhattan. Oli Higginson i The Last Five Years. Foto: Helen Maybanks

The Stage (Paul Vale) ✭✭✭✭✭ Triumferende

Regissør Jonathan O’Boyles sofistikerte produksjon er enkelheten selv, og forvandler et potensielt forvirrende plott til en smidig fortelling med sømløs flyt. Scenograf Lee Newbys sett understreker denne strømlinjeformede tilnærmingen, med lite mer enn et flygel, en dreiescene og en velvalgt mengde scenerøyk. Jamie Platts utsøkte og atmosfæriske lysdesign binder det hele sammen.

Dette er en forestilling som til syvende og sist hviler på kvaliteten til skuespillerne, Oli Higginson og Molly Lynch. De leverer superlative, emosjonelle prestasjoner som fanger både spenningen ved ny kjærlighet og smerten ved skilsmisse. Begge er eksepsjonelle vokalister og tilfører emosjonell autentisitet til Browns varierte partitur. Denne dypt personlige musikalen, inspirert av Browns egen skilsmisse, har spørs nok aldri blitt satt opp på Broadway. Hvis man leter etter forestillinger med små besetninger for «The Great White Way» i tiden etter pandemien, bør denne produksjonen være et selvskrevet valg.

Oli Higginson og Molly Lynch i The Last Five Years. Foto: Helen Maybanks. The Arts Desk (Gary Naylor) ✭✭✭✭ Bitter-søt musikalsk godbit får West End-oppgradering Jonathan O’Boyles 2020-produksjon flytter fra Southwark Playhouse til Garrick Theatre. Noen av showets svakheter består, mens andre er utbedret. Det alle er enige om, er at et relativt ungt publikum (noen ikke stort eldre enn selve verket, som nå har passert tenårene) elsket det – og det lover godt for fremtiden til West End før en kritisk vinter.

Oli Higginson (bildet over) ble nominert til en Offie for sin prestasjon i 2020, og det er lett å se og høre hvorfor. Han synger vakkert, med en West End-stemme som kan verke av skuffelse og glitre av ambisjoner. Avgjørende for rollen er at han har sjarm i overflod, men han er en fyr som kunne ha vært en hedersmann («mensch»), og han vet det: Han er bare for svak til å motstå det neste fristelsen Manhattan kaster etter ham – og det dukker alltid opp en til.

https://www.youtube.com/watch?v=on0ed9KC8-A

My Theatre Mates (Alun Hood) ✭✭✭✭✭ Denne perlen av en forestilling

Det sies at lynet aldri slår ned to ganger på samme sted, men jeg må si meg uenig. Jonathan O’Boyles inspirerte skuespiller-musiker-tilnærming til Jason Robert Browns sangsyklus-musikal føltes som en øyeåpnende gjenoppfinnelse av et fascinerende, men motsetningsfylt stykke da det hadde premiere på Southwark Playhouse tidlig i 2020. Den ene delen av kjærlighetshistorien mellom de to volatile kreative sjelene går kronologisk fremover, mens den andre fortelles baklengs; de to trådene møtes i bryllupet.

Allerede da virket det som om O’Boyle, i samarbeid med et knallsterkt kreativt team og en fantastisk duo av utøvere, hadde funnet en måte å få dette teknisk imponerende, men tidvis i overkant intellektuelle stykket til å virkelig gnistre på scenen.