TILBAKEBLIKK: Jack Archer

Denne uken i Throwback Thursday snakker vi med Jack Archer, som er aktuell i Original Theatre Companys strømmede oppsetning av The Haunting Of Alice Bowles.

1) Hva var den aller første forestillingen du gjorde som barn, og hva var det som vekket teaterinteressen din?

Den første forestillingen jeg virkelig husker, var En midtsommernattsdrøm hvor jeg spilte Puck. Det var en utendørsoppsetning hvor publikum hadde med seg piknikkurver, og jeg fikk løpe rundt barbeint, stjele maten deres og generelt tøyse rundt. Jeg er usikker på om jeg forsto halvparten av det jeg sa, men jeg hadde det fantastisk!

2) Ting har endret seg mye for alle i bransjen. Fortell oss om audition- og prøveperioden for «The Haunting of Alice Bowles». Ja, det har vært en ekstremt stressende tid for alle, men det er virkelig oppmuntrende å se hvordan bransjen har kjempet tilbake tross alt. Original Theatre Company er et utrolig eksempel på dette – de fikk to forestillinger avlyst på grunn av den første nedstengningen – men de kastet ikke bort et sekund og satte opp en nettversjon av Birdsong, og har fortsatt å skape strålende digitale stykker siden. The Haunting of Alice Bowles er deres fjerde digitale forestilling i dette formatet, så prosessen har faktisk vært veldig smidig for min del. Jeg gjorde en self-tape etter å ha lest Philips manus, og bortsett fra noen få møter med god avstand før nedstengningen, har alle prøver og tekniske gjennomganger foregått hjemmefra over Zoom.

3) Hvilke utfordringer har du møtt ved å jobbe digitalt, og hvordan har du løst dem?

Det er en skikkelig bragd å få alle samstemte, siden vi i essens er våre egne produksjonsteam – og det er mye teknisk som skjer med green screens, lysrigger og mikrofoner. Det kan være utfordrende fordi det hender at et godt opptak ikke kan brukes fordi jeg kanskje ikke har komponert bildet riktig, eller vi har problemer med internettforbindelsen. Vi har også måttet være veldig kreative for å få til bilder man skulle tro var umulige uten en kameramann – men vi finner alltid en løsning, og det er veldig tilfredsstillende å være involvert i så mange deler av filmprosessen og se slike gode resultater.

4) Hvordan har du holdt deg kreativ og fokusert gjennom pandemien? 

Det har definitivt vært vanskelig. Det er mye press når man har så mye tid til rådighet til å være kreativ, men ikke alltid har motivasjonen eller inspirasjonen – og det kan føre til en ganske sterk skyldfølelse. Jeg synes likevel det har blitt mye bedre med tiden, etter hvert som jeg har lært å disponere tiden og fokusere når det er langt mellom skuespilleroppdragene. På den annen side har jeg sett mer, lest mer, og vi har sett et viktig fokus på samfunnsendring og reell likestilling, så det er en trøst at denne perioden ikke føles «bortkastet».

5) Vi hører at du også har en fast rolle i den nye sesongen av ITV-serien The Bay. Hvordan skiller skjermarbeid seg fra teater, og har du en preferanse?

Prosessene er forskjellige, men jeg tror at når du kommer til selve fremføringen, er det mye av det samme – bare i ulik skala. Jeg elsker intimiteten med andre skuespillere som film gir mulighet for; man øver ikke alltid på scenene på forhånd, noe som kan være skummelt, men man får frem mye spennende gjennom spontaniteten. Dessuten er det flott å reise på locations. Når det gjelder teater, tror jeg ingenting slår den live-energien, samspillet med de andre på scenen foran et publikum, og det å følge karakterens utvikling fra begynnelse til slutt. The Haunting of Alice Bowles har vært en interessant opplevelse fordi den blander de to på en uvanlig måte. Det er ikke live, men det er noe med begrensningene ved å skape et univers hjemme som tvinger deg til å bruke fantasien på samme måte som på scenen.

6) Fortell oss om et av dine beste eller morsomste minner fra scenen?

Jeg var med i en skoleoppsetning av The Secret Diary of Adrian Mole og hadde en scene mot slutten med Pandora, jenta Adrian er forelsket i. Jeg skulle gå inn på rommet hennes og hun skulle komme inn etterpå, men hun fant ikke kostymet sitt eller noe, så jeg ble stående alene på scenen i omtrent 4 minutter (noe som føltes som en evighet). Jeg husker at mine rop etter «PANDORA?!» ble stadig mer desperate, og til slutt satte jeg meg bare ned og begynte å skrive et dikt høyt!

7) Hvilke tre ting finner vi alltid i garderoben din? For eksempel lykkebringere, ting som hjelper deg på scenen eller spesielle krav...

Hodetelefoner, Coke Zero og Squashies (sour apple).

8) Hva er favorittstykket du har lest i det siste?

Jeg leste nylig I will still be whole (when you rip me in half) av Ava Wong Davies på nytt, som min venninne Aoife spilte i i fjor på The Bunker Theatre. Det er et nydelig stykke om en mor og datter som har mistet kontakten, fortalt gjennom monologer og som ender i en scene hvor de endelig gjenforenes. (Oppsetningen jeg så var også fantastisk).

9) Hvis livet ditt var et teaterstykke, hva ville det hett, og hvorfor?

The Imp (Goblins). Jeg kan ikke si hvorfor.

10) Hvilket råd vil du gi til alle de nyutdannede – både 2020-kullet og de som går ut i 2021?

De kommer inn i bransjen i en utrolig tøff tid, og jeg føler virkelig med dem med de ekstra utfordringene de må takle i det som allerede er en bratt motbakke. Det beste rådet jeg har fått, er å holde fokus på din egen vei – prøv å ikke la deg distrahere av hvordan andre rundt deg gjør det – vi har alle opp- og nedturer i denne karrieren på ulike tidspunkter. Selv om ferdigheter og hardt arbeid betyr mye, er det også en enorm porsjon flaks involvert, og den kommer til ulik tid for folk. Omgi deg med gode venner og prøv virkelig å utforske andre hobbyer og interesser, for det er lett å bli besatt hvis man ikke har noen distraksjoner (det synes i hvert fall jeg!)