TILBAKEBLIKK: Leah Barbara West

I denne ukens Throwback Thursday har Sarah Day tatt en prat med Leah Barbara West.

Leah Barbara West Hva var den aller første forestillingen du gjorde som barn, og hva var det som trakk deg inn i teaterverdenen?

Min første forestilling (bortsett fra potpurri-showene med min lokale teatergruppe) var Dick Whittington. Jeg husker at Eltjo De Vries, som spilte King Rat, utnevnte meg til sin nestkommanderende. Jeg tok oppgaven svært seriøst og laget et teleskop-rekvisitt av et gammelt juletubus med Maltesers… helt på eget initiativ. Jeg tenkte det passet perfekt til min ene replikk: «Se! Der borte.» Alltid ivrig etter å imponere… og å spise Maltesers.

Hvorfor er teater viktig for deg?

For meg er teater så viktig fordi det gir rom for å bare glemme alt annet og fordype meg helt i det jeg ser på eller fremfører. Følelsen av fellesskap og kameratskap er så utrolig viktig, noe jeg har innsett enda mer det siste året. Jeg savner folk. Teateret ga meg muligheten til å knytte nye kontakter hele tiden. Enten det var å se både kjente og nye ansikter i korridorene på audition, utveksle noen oppmuntrende ord, eller den første prøvedagen når man møter et helt nytt ensemble og av og til får venner for livet. Det er også et kraftfullt verktøy for utdanning og utvikling som lar folk komme med ytringer og presentere ideer.

Hvordan er din prosess når du skal sette deg inn i en rolle?

Når man har lagt ned nok arbeid i prøvetiden, blir karakteren etter hvert din andre natur, men det er utvilsomt når kostymet kommer på og jeg står i kulissene mens uverturen spilles, at jeg virkelig kjenner rollen våkne til liv. Jeg synes musikk er et fantastisk verktøy for å transportere deg til et annet sted og tid. Musikk kan endre humøret mitt fullstendig og bringe frem så mange ulike følelser. Jeg husker da jeg jobbet ved Nottingham Playhouse med Sweet Charity – bare det å høre de berømte Big Spender-trompetene gjorde at følelsen satt der med en gang.

Hvordan har du holdt kreativiteten ved like under pandemien? 

Jeg har lagt ned mye tid og krefter på filmskuespill under pandemien, og har deltatt på workshops og kurs i regi av noen flotte selskaper kalt Mixing Networks og JAM. Innimellom har jeg bare sunget litt eller lyttet til musikk, og sett filmer for å bli inspirert! Jeg er også ganske nevenyttig, så jeg har drevet med redesign av ting og tegning. Samtidig har det vært perioder hvor jeg virkelig har slitt med å finne kreativ motivasjon, noe jeg tror er helt normalt… det kommer i bølger.

Vi var heldige nok til å se deg i «Curtains» i fjor, i rollen som «Niki Harris». Fortell oss om din opplevelse i forestillingen, favoritt-teatrene du spilte i, og hvordan det var å spille mot fantastiske Jason Manford. 

Curtains var en fantastisk mulighet for meg. Jeg visste det ikke da jeg takket ja til jobben, men det endte opp med å bli min debut i West End, så det var ganske spesielt.  Vi besøkte noen utrolige teatre over hele landet, og jeg er spesielt glad i publikummet ved Sheffield Theatre… de er alltid så støttende. Vi hadde også et stjernelag av et ensemble som det var en fryd å spille med. Å jobbe med Jason Manford var en fornøyelse. Han er en veldig sjenerøs mann både på og utenfor scenen, utrolig støttende og selvfølgelig morsom. Hele kompaniet var veldig arbeidsomme, og vi ønsket alle å levere den beste produksjonen vi kunne. Med et kreativt team bestående av Paul Foster, Alistair David og Sarah Travis kan det egentlig ikke gå galt… de er så inspirerende og dyktige i det de gjør, og samarbeider sømløst med hverandre og ensemblet.

Du er også med i serien «Unforgotten», med Nicola Walker i hovedrollen, der du spiller «Maya». Hva er den største forskjellen for deg mellom film og teater? Har du en preferanse? 

Å få jobbe med Nicola Walker og Sanjeev Bhaskar på min første TV-jobb var en stor opplevelse! Det var fantastisk å observere og lære av dem. Jeg var veldig ærlig og spurte om alle detaljer mens vi kjørte til settet. Jeg elsker det enkle og naturlige uttrykket i skuespill foran kamera. Hvordan så mye kan formidles med små nyanser – jeg elsker det. Jeg har virkelig fått smaken på det og håper på mer i fremtiden. Jeg antar at det viktigste med teater er muligheten til å prøve nye ting og fortsette utforskningen gjennom spilleperioden, mens karakterutvikling og utforskning på film skjer før du står foran kameraet, og så må du bare være fornøyd med det du gjorde der og da! En karriere med begge deler hadde vært helt nydelig, takk som spør.

Fortell oss om et av dine beste eller morsomste minner fra scenen?

Jeg er hellig overbevist om at kostymet mitt som Ursula i Sweet Charity var forbannet. Jeg hadde så mange kleine øyeblikk på scenen som jeg heldigvis kan lo av i dag. Hælen min satte seg fast i det eneste hullet på scenen… Jeremy Secomb, som spilte Vittorio, klarte å hekte knappen sin fast i parykken min midt i et lidenskapelig øyeblikk, og prikken over i-en var da jeg falt langflat på baken mens jeg prøvde å se glamorøs ut i en fotsid pels kåpe… la oss bare si at det ikke var en spesielt smidig entré. Jeg må også nevne noe jeg ikke så selv da jeg var bak scenen, men som har brent seg fast i fantasien min: Emma Caffrey, som gjorde sin vanlige greie, så fantastisk ut og danset som en drøm som «saloon girl» i Curtains… da parykken falt av og rett i hånden hennes mens hun danset. Parykkhetten var godt synlig for alle. Jeg kunne ha fortsatt i det uendelige… det er dette jeg elsker med teater.

Hvilke tre ting finner vi alltid i din garderobe? Altså lykkebringere, ting som hjelper deg på scenen eller lignende…

Jeg tror ikke jeg har noen lykkebringere som sådan… men jeg har alltid en spray mot tørr munn fra Boots lett tilgjengelig, som Rebecca Lock introduserte meg for… den var en livredder på turné når man skulle vennes til ulike teatre, der mange lokaler er veldig tørre, noe som ikke er ideelt når man skal synge. Jeg har en diffuser og eteriske oljer, da jeg elsker å skape en rolig atmosfære. Du kan alltid lukte hvor garderoben min er! Og sannsynligvis noen av de sjokoladetrukne kjeksene fra M&S… «if you know, you know». Å, og hvis jeg kunne hatt en hund i garderoben, hadde det vært helt perfekt.

Hvis livet ditt var en forestilling, hva ville den hett og hvorfor?

Beslutninger. Jeg er helt elendig til å ta avgjørelser… i alle livets områder. Kanskje forestillingen kunne handlet om at jeg overvant dette. Jeg skulle gjerne visst trikset. Spør meg aldri om hvilken film vi skal se!

Hvilket råd ville du gitt til alle nyutdannede?

Mitt råd til nyutdannede er å støtte og heie på hverandre… det blir virkelig ikke gøy hvis man er bitter og uvennlig. Tillat deg selv å være lei deg for tapte muligheter, men vit at du er på den rette veien for deg. Du kommer til å høre det igjen og igjen, men prøv så godt du kan å ikke sammenligne din reise med andres… jeg må fortsatt minne meg selv på det. Nyutdannede er som regel på sitt sprekeste og ivrigste, så det å være profesjonell, hardtarbeidende og pålitelig er en selvfølge, men jeg tror det viktigste er å være snill og sjenerøs. Jeg var utrolig heldig som hadde mange kortere kontrakter da jeg var ferdig utdannet, noe som gjorde at jeg fikk møte og lære utrolig mye av folk som allerede jobbet i bransjen… skolen kan bare lære deg så mye.