KOMMER SNART: Musikalnyheten The Break

The Break Arts Theatre,

Fredag 6. oktober 2017

Under en prøvefremføring i kulissene til hovedscenens nåværende produksjon, 'The Toxic Avenger', presenterte Katy Lipsons Aria Entertainments en større satsing enn vanlig for dette manuset. Det ble sendt inn under den siste runden med bidrag til 'From Page To Stage'. Og i motsetning til de fleste verkene som når frem til festivalen, føles dette stykket mer komplett, mer ferdigstilt og klart for en full sceneproduksjon – som et selvstendig verk snarere enn en del av et variert program.

Dette er et helaftens musikalsk spill satt til Nord-Irland, sentrert rundt utfordringene til en vanlig familie med karaktertrekk mange vil kjenne igjen fra irske hjem: en brautende, men sentimental far; en mild og passiv mor; en rebelsk og ikonoklastisk sønn; og en lidenskapelig, målbevisst datter. Det er én utenforskap her: sønnens 'venn'. I et moderne grep – kanskje et nikk til samtiden – er vennen en mann, og også hans elsker. Men jo lenger vi kommer inn i historien, merker vi et annet viktig poeng: Selv om handlingen utspiller seg i et område preget av sekterisme, ser ikke denne irske fortellingen ut til å fiksere på karakterenes religiøse tilhørighet. I stedet beveger vi oss gjennom en serie små scener som skildrer en turbulent periode i deres følelsesliv, hvor hindringene de må overvinne i stor grad er skapt av dem selv. Det er en fascinerende tilnærming til historiefortelling i musikalteater, og et spennende prosjekt for videre utvikling. Stykket var mesterlig satt sammen på kort tid av Bronagh Lagan, med orkestrering, arrangement og musikalsk ledelse av Matthew Reeve (som har et langvarig samarbeid med Dillon i disse rollene, og jobber i nydelig harmoni med forfatterens visjon). Enkel lyssetting av Nic Farman og Charles Parrys velbalanserte lyddesign sørget for en trygg og overbevisende fremføring.

Når det er sagt, er den største oppdagelsen utvilsomt låtskriver-talentet til forfatteren bak manus, musikk og tekster: Drew Dillon. Navnet er allerede kjent for oss fra skuespillerroller i suksessrike West End-forestillinger som 'Warhorse' og 'The Play That Goes Wrong'. Her viser han fruktene av et nyere talent, men også en ferdighet han begynte å foredle allerede som tenåring: kunsten å skrive sanger. Som låtskriver viser han seg å være blant de fremste talentene som jobber i landet i dag; sangene har en umiddelbar og slagkraftig appell. Med dristig karakterisering, sterk rytmesans og elegante melodier – parret med en moden og kompleks stemme i tekstuniverset – er han en forfatter som utvilsomt vil bli ettertraktet av både artister og plateprodusenter.

Skuespillerne kan prise seg lykkelige over å få dette materialet i hendene. Lewis Cornay driver mye av handlingen som den dynamiske sønnen Ben, og trollbinder med sin fine lyriske tenor. Han gjør mye ut av scenene med sin kjæreste Nick, spilt av en sjarmerende og troverdig Edd Campbell Bird. Konfliktene gnistrer ofte mellom Ben og søsteren Katie, spilt av Caroline Kay. Med sin alvelignende og skarpe tilstedeværelse leverte hun en fintfølende tolkning av rollen og dens mange skiftende sinnsstemninger. Som foreldrene ga den erfarne Cornelius Clarke troverdighet til den gretne patriarken Patrick, med en autoritet som ble ytterligere styrket av en glimrende vokalprestasjon. Forestillingen ser imidlertid ut til å spare de sterkeste øyeblikkene til moren Louise, som til tross for egne benektelser fremstår som den tøffeste og mest seiglivede i flokken. Takket være Shona Whites ekspertise beveget hun både hjerter og sinn med sine usedvanlig vakre partier.

Det er vanskelig å si hva neste steg for denne forestillingen blir, men interessen er stor. Jeg kan imidlertid røpe at Dillon bare så vidt har begynt å snakke til oss gjennom dette mediet: Han jobber for tiden med to andre forestillinger, som er helt ulike hverandre og denne selvbiografiske debuten i både form og uttrykk. Det var en glede å være til stede ved starten av en så lovende karriere. Følg med på denne utviklingen – vi har mye vakkert i vente.

(Det gis ikke stjerner til verk under utvikling.)