ANMELDELSE: Animus, Laban Theatre

Ensemblet i Animus. Foto: J K Photography Animus

Laban Theatre

2. desember 2017

Dette var et kjærkomment gjensyn med Michael Webborn og Daniel Finns ekstraordinære nye musikal-drama, satt mot et bakteppe av lumske planer i London-dokkene på midten av 1700-tallet, der den ulykkesforfulgte Donne-familien driver sitt virke.  Musikken var høydepunktet i denne oppsetningen, med Louisa Green som gjorde en solid jobb med å formidle det mørkt fargede partituret fra keyboardet, sammen med Sandra Thompson på fiolin, Brenda Sancho på cello, Greg Hagger på bass og Becky Brass på perkusjon.  Sangprestasjonene fra det unge ensemblet med skuespillerstudenter var strålende.  Webborn og Finn har etablert seg som et kraftfullt partnerskap etter suksessen med deres nydelige 'The Clockmaker's Daughter', her fulgt opp med denne meloddramatiske familiehistorien om eventyr og utfordringer blant handelsklassen.

Det er mye musikk å komme gjennom i dette stykket, som opprinnelig ble skrevet for MTA i fjor i en fantastisk gjennomført og overbevisende produksjon ved Bridewell Theatre: Alle i det store ensemblet får sitt øyeblikk til å skinne og vise frem sine spesielle ferdigheter.  Hos enkelte av skuespillerne, som Laura Barnard (alternerende Lily Donne), er disse ferdighetene allerede godt etablert gjennom opptredener med eksterne organisasjoner som NYMT: Under forestillingen jeg så, høstet hun applaus fra hele salen for sin stilsikre kontroll på scenen og trygge håndtering av rollens mange vokale utfordringer.  Som en kontrast til henne på nesten alle måter, var Claire Kennan levende og kvikk som Charlotte Donne, med krystallklar diksjon og en fin følelse for å fange nyansene i hvert øyeblikk.  Samtidig brakte Danielle Whittaker mer enn et snev av jordnær virkelighet inn i Donnes-familiens mer opphøyde liv, i den freidige rollen som bordell-matriarken Fanny Penhaligon – en rolle med rikelig komisk potensial – og Lizzie Burgess var en elegant og søt Eleanor Bray.  Det kan ikke være mange musikaler å velge mellom der de fire hovedrollene alle er kvinner, noe som er en av de mange tingene som gjør dette verket så forfriskende.

Blant de mange andre rollene som skapte et fargerikt lappeteppe av storbylivet, så vi en flott samling unge talenter.  Philip Murch var et kjekt og karismatisk kjærlighetsmotiv i form av Harland Manderville, mens Harvey Westwood var en sterkt overbevisende Joe Grey, en scenisk tilstedeværelse man følger med stor oppmerksomhet.  Lovens lange arm, som er under visst press i dette intense miljøet, ble legemliggjort av Jonathan Barakat som konstabel Farrow, mens Jochebel Ohene MacCarthy representerte kirken som søster Edith, og Becky Stockley utmerket seg virkelig som den iherdige og målbevisste journalisten.  Michael Karl-Lewis spilte Mr Bolt og pramdrageren, David Sharp var Mr Borage og Mr Erridge, Daniel-Thomas Forster var Mr Quilt og Mr Fipps, Alex West tok rollene som Earnest Donne og smeden, mens Aaron Gwilliam-Stone var Adam Donne og Chrysanthemum.  Martha Burke var en sjarmerende kammerpike, og Christian Andrews var Sir Walter Gladstone, mens Elric Doswell var transportøren.  Vi satte også stor pris på Ciara Ennia som Daisy, Johanna Pearson-Farr som Jasmine og Eliza Roadnight som Violet, samt Ella-Jane Thomas som østerskona og Lady Rutherford.  Det alternative ensemblet, som jeg ikke fikk sett, bestod av Molly Osborne som Charlotte, Simone Sullivan som Penhaligon, Lauren Poulson som Bray og Rebecca Wickes som Lily.

Koreografien til Fabian Aloise var livlig og utgjorde det visuelle høydepunktet i denne produksjonen.  I kontrast til dette var Amy Yardleys minimalistiske scenografi sparsom og naken, mens kostymevalgene var eklektiske: tidsriktige klær dominerte for mennene, men av uvisse grunner var damene kledd i skreddersydde 1950-tallsjakker og lange chiffonskjørt, mens tjenestepiken bar full edwardiansk drakt og ville ikke sett malplassert ut i 'An Inspector Calls'.  Hvorfor?  Det var det ingen som visste.  I en forestilling som ellers gjør mye for å skape en stemning av røff realisme, var disse avstikkerne til fantasifull tolkning vanskelige å forstå.  Regissør Simon Greiff kan sikkert forklare alt sammen.

I tråd med vanlig praksis gis det ikke stjernekast til studentforestillinger.

FINN UT MER OM TRINITY LABAN

FINN UT MER OM WEBBORN OG FINN