ANMELDELSE: All Aboard, Electric Theatre Guildford ✭✭✭✭✭

Alle ombord

Electric Theatre, Guildford

Torsdag 25. september 2016

5 stjerner

Alex Parker og Katie Lam er et bemerkelsesverdig låtskriverpar for musikaler: Som barndomsvenner har de i løpet av de siste par årene begynt å skrive sanger sammen, og disse sangene har utviklet seg til fullverdige forestillinger. For to år siden lanserte de sitt første show, 'Amateur Dramatics', fremført som en profesjonalisert amatøroppsetning ved Alex’ foretrukne tumleplass, det sjarmerende Electric Theatre ved elvebredden. Via en konsert med sanger fra 'The Railway Children', og med et par hundre låter under beltet, har duoen nå lagt ut på en periode med selvsikker og rask utvikling. 'Amateur Dramatics' skal straks inn i profesjonell workshop-utvikling. Og akkurat som bestilt kommer deres neste helaftens forestilling, presentert med enda større prakt av profesjonelle kreative team, teknikere og orkester. Resultatet er svært imponerende.

Handlingen er lagt til et cruiseskip i 1975, fylt med fornøyelig eksotiske karakterer blant både mannskap og passasjerer. Det er i karaktertegningene Parker og Lam virkelig briljerer: 21 ulike personligheter, hver av dem en arketype fra klassisk britisk komedie, paraderer frem og tilbake over dekkene, og gjennom salonger og lugarer, alle med en fascinerende historie å fortelle. Forestillingen er perfekt designet for å vise frem talentene til et entusiastisk og ambisiøst amatørteater, og den oppgaven løses glimrende her. Det skapes en følelse av et harmonisk ensemble ved at fokuset stadig skifter fra den ene historien til den andre, slik at ingen får dominere på bekostning av de andre. Denne uredde duoen produserer også sine egne verk, men de er nøye med å gjøre det på en måte som respekterer konvensjonene og tradisjonene i den verdenen kunsten deres har vokst ut av.

Partituret beveger seg på samme demokratiske vis gjennom den lange rollelisten, og fordeler sin sjarm jevnt over de ulike emosjonelle reisene til denne befolkningen av kjente ansikter. Slik sett minner det om den gammeldagse revybaserte «musikalske komedien», og det er ikke uten grunn: Alex og Katie elsker denne formen og bruker den for å beskrive det de gjør. Dette fungerer utmerket. Det gjør det mulig for dem å skape nydelige musikalske numre som på herlig vis uttrykker forventningene og spenningen, kjærligheten og frustrasjonene, tapene og angreene i livets komedie. Her leveres det flere spesielt velskrevne melodier, med smart varierte og ofte rørende effektive tekster.

Den hymneaktige åpningen, 'The Most Wonderful Ship', er iscenesatt med ekte West End-teft og signaliserer låtskrivernes evne til å sikte seg inn mot det kommersielle markedet. Den følges opp av en rekke karakterlåter – skipseierens slagkraftige 'I Want More', den vittige ensemblenummeret 'Take It In', og en overraskende duett 'It's Not The Same' – som alle understreker allsidigheten til dette teamet. Verket spenner videre over alt fra den forrykende disco-hiten 'Close The Door' til det utsøkt bittersøte «11 o'clock»-nummeret 'It Doesn't Matter Now'. Som et kunstnerisk visittkort kunne de knapt ha levert noe bedre. Dette musikalske bidraget er flere hakk hvassere enn mye av det som når ut i det kommersielle markedet.

Forskjellen ligger i manuset. Katie har et fantastisk øre for dialog, og teksten hennes er alltid en fryd å høre: Samtidig som hun henter inspirasjon fra 'Anything Goes' eller 'The Gay Divorce', trekker hun veksler på Ealing-komedier, Carry On-filmer, situasjonskomedier og komikere som Victoria Wood. Hun bøyer og former mønstrene, vendingene, idiomene og ordforrådet slik at det passer hennes egne behov. Det er utrolig morsomt bare å bli med på reisen hun legger opp til. Hun har et enormt galleri av like fengslende karakterer, og man kunne sagt om hver og en av dem – når de først åpner munnen – at de er den mest fantastiske karakteren i historien. Hver karakter får rikelig med taletid, noe som naturlig nok påvirker forestillingens totale lengde; for en lett musikalsk komedie er den raus.

Jeg mistenker at når teamet bestemmer seg for at de er klare for det profesjonelle sirkuset – og det virker ikke som det øyeblikket er langt unna – så vet de nøyaktig hvordan de skal gå frem. Dette er ekte teaterfolk. Alex, med sine meritter som en respektert kapellmester i et bredt kjernerepertoar (han oppholder seg for tiden på The Queens med Les Mis), og Katie med sin bakgrunn fra forretningsverdenen, er mennesker som vet hvordan man får jobben gjort.

I mellomtiden har vi denne strålende produksjonen av Charlotte Conquest, med sylskarpe karakteriseringer og sømløse overganger, assistert av Indiana Collins. Det visuelle er vakkert utformet og lyssatt av den oppfinnsomme Declan Randall. Jordan Lee Davies klarer seg utmerket i sin debut som koreograf, godt hjulpet av Jessica Burrage. Sara Scott gjenskaper 70-tallsstilen på lekkert vis i sine mange, mange kostymer, og Sam Cox og Lauren Appleby har det tunge ansvaret med å få hår og parykker riktig – og de lykkes. Det fyldige og flotte lydbildet er ved Andrew Josephs, hvor vi ikke bare hører ensemblets fantastiske stemmer, men også Martin Higgins' orkestreringer. Martin er «den tredje mannen» i denne låtskriverkombinasjonen, og arbeidet hans høres fantastisk ut i hendene på et orkester satt sammen av Parker fra de beste musikerne i West End. Man hører sjelden profesjonelle orkestre spille så godt som dette, for ikke å snakke om amatørensembler.

Og ensemblet, som legger hele sin sjel i sang og dans, gjør dette til den perlen det er: en forrykende kveld ute, og samtidig en milepæl i utviklingen av et nytt, flott britisk låtskriverteam for musikaler. Hvor veien går videre, blir spennende å se.

Foto: Darren Bell