ANMELDELSE: Amour, Charing Cross Theatre London ✭✭✭✭

Danny Coleman-Cooke anmelder musikalen Amour av Michel Legrand og Jeremy Sams, som nå spilles på Charing Cross Theatre.

Ensemblet i Amour. Foto: Scott Rylander Amour

Charing Cross Theatre

9. mai 2019

4 stjerner

Bestill billetter nå Amour er utvilsomt min favoritt blant musikalske flopper gjennom tidene. Jeg likte Royal Academy of Musics fremragende studentoppsetning for fire år siden så godt at jeg lette overalt på internett for å finne cast-innspillingen (som var overraskende vanskelig å oppdrive) så snart jeg kom hjem.

Etter mange gjennomspillinger og lyttinger er det fortsatt et av mine favorittpartiturer, og jeg har alltid ment det var en urettferdighet at den fikk en så dårlig mottakelse på Broadway, hvor den ble tatt av plakaten etter bare to uker.

Jeg ble derfor begeistret over at Amour nå kommer til London for sin første profesjonelle oppsetning i Storbritannia. Som tekstforfatter Jeremy Sams innrømmer i programmet, var Amour for lunefull og intim for et stort Broadway-teater; den føles langt mer hjemme under jernbanebuene på Charing Cross.

Gary Tushaw i Amour. Foto: Scott Rylander

Låtene til den Oscar-vinnende komponisten Michel Legrand (som dessverre gikk bort tidligere i år) er en ren fryd, og de vekkes til live på ypperlig vis av Jordan Li-Smiths band. Legrands sanger er karakteristisk drømmeaktige og fortryllende, med en rekke fengende melodier.

Musikken forsterkes av de vittige og smarte tekstene til Jeremy Sams. Ikke bare byr han på geniale rim (som "seen conferring with Hermann Goering" og "When I saw you at your desk/ I thought that you were Kafka-esque"), men det er også nok humor og kynisme i tekstene til at forestillingen beholder bakkekontakten og unngår å bli for sukkersøt.

Ensemblet i Amour. Photo: Scott Rylander

En gjennomkomponert musikal er ingen enkel bragd, men stykket flyter uanstrengt av sted med en dyktig blanding av sårhet og humor, inkludert en uventet bittersøt finale som kom overraskende på publikum.

Stykkets stjerne er Dusoleil (Gary Tushaw), en snill, men kjedelig kontorfullmektig som får evnen til å gå gjennom vegger. Det er ikke lett å skape en engasjerende karakter av en som beskriver seg selv som "en enkel tjenestemann, ikke verdt å nevne". Men Tushaw mestrer oppgaven med glans, med en kraftfull sangstemme og god komisk timing.

Ellers er Anna O’Byrne som vanlig strålende i rollen som Dusoleils utkårede, Isabelle, og Elissa Churchill bekler flere roller med stil som en del av ensemblet.

Elissa Churchill og ensemblet i Amour. Foto: Scott Rylander

Min eneste innvending mot denne produksjonen er at den bitende satiren litt for ofte måtte vike for enkel slapstick, noe som frarøvet enkelte av de komiske scenene deres slagkraft.

For eksempel er sangene 'Office Life' og 'Duseoli’s Revenge' begge skarpe satirer over arbeidslivet, som i mine øyne hører hjemme i samme komiske landskap som Terry Gilliams Brazil.

Det var imidlertid en tendens til overspill og fysikk i både skuespillet og koreografien (særlig hos sjefen, spilt av Steven Serlin), der en mer nedtonet tolkning kunne ha fått humoren i Sams' tekst tydeligere frem.

Alt i alt er dette likevel en gledesspredende produksjon som virkelig føles i sitt rette element som en intim kammermusikal. Ved å kombinere gallisk sjarm og eleganse med syrlig britisk vidd, er Amour en eventyrlig kveld; se den mens du har sjansen.

BESTILL BILLETTER TIL MUSIKALEN AMOUR