ANMELDELSE: Anything Goes, Crucible Theatre og deretter på turné ✭✭

Anything Goes

Crucible Theatre, Sheffield, deretter på nasjonal turné i Storbritannia

27. desember 2014

2 stjerner

Spør du Stephen Sondheim om Cole Porter, vil han sannsynligvis si det samme som i boken sin, Finishing The Hat: «Det unike med Porter, selv når han er på sitt mest campy, er at tekstene føles ekte... Noe av det som gir Porters tekster slik glød, er at han elsker den fjonge overklassen han parodierer... hvert ord Porter skriver om rike mennesker ringer sant. Velstående folk i toppleiligheter var akkurat det som fenger Porters oppmerksomhet og fyrte opp under viddet hans; han brydde seg om dem... Porters... svakhet er en fnisete, prepubertal forkjærlighet for tvetydigheter som er så åpenbare at de blir entydige... Det er selvfølgelig en av farene med camp; det kan skli fra lekent til vulgært på et blunk... men... Porter tror på det han sier, selv når han er på sitt mest overopphetede.» Akkurat nå spilles Anything Goes på Crucible Theatre i Sheffield, i en nyoppsetning regissert av Daniel Evans. Stykket har et manus som har blitt bearbeidet av seks ulike dramatikere gjennom årene (fra P.G. Wodehouse til John Weidman), men kun én låtskriver og komponist – Cole Porter – selv om mange av sangene i dagens versjon opprinnelig ikke ble skrevet spesifikt for denne forestillingen.

Man kan uten tvil se denne produksjonens sklitakling ned i det vulgære helt fra verdensrommet.

Dette er en virkelig smakløs oppsetning av et stykke som, i de rette hender, kan være en endeløs nytelse av sofistikert vidd, fabelaktige melodier og sjarmerende munterhet. Etter å ha ledet så vellykkede nyoppsetninger av Oliver og My Fair Lady, var forventningene høye til at Evans, sammen med Alistair David (som koreograferte disse tidligere suksessene så genialt), Nigel Lilley (en svært talentfull musikalsk leder) og Tom Brady (som gjorde en strålende jobb med My Fair Lady), skulle levere varene. Men her virker det som om de har handlet på Europris i stedet for hos Marks & Spencer eller Waitrose.

Hvordan kunne det skje? Det var spørsmålet jeg stilte meg selv mens jeg så den ene suffléen etter den andre servert som en flat pannekake eller overkokt fløtepudding. Besetningen er et stort problem, det samme er koreografien, men kanskje mest av alt selve konseptet; det er rett og slett grunnleggende feilslått på nesten alle punkter. Der det burde være stil, er det simpelhet; der det burde være eleganse, er det grimaser; der det burde være lidenskap, er det meningsløst. Anything Goes er verken en julepantomime eller en «Carry On»-farse. Det er riktignok fullt av tøys og småfrekk moro, men det fungerer bare hvis man har et overskudd av energi fokusert på stil, troverdige karakterer, romantikk og evnen til å gjøre selv de mest usannsynlige plott troverdige. Det trenger ikke vitser om ereksjoner eller overdrevent billige karaktertegninger – det trenger finesse og selvsikkerhet, den perfekte blandingen av farse og salongkomedie som definerer stykket. De kreative her ser ikke ut til å ha forstått dette.

Det er heldig at Porters partitur fortsatt har en slik skjønnhet, energi og varme: Tidens tann har ikke tæret på det. Brady og det lille orkesteret spiller godt nok, selv om enkelte tempoer er altfor trege og andre mangler den pulsen de trenger for å skinne. Produksjonen er også velsignet med et begavet ensemble som synger svært godt sammen – de absolutt fineste øyeblikkene her er når koret er i full vokal prakt. Og det er virkelig flotte øyeblikk: There’s No Cure Like Travel, Bon Voyage og There’ll Always Be A Lady Fair. Det robuste og kraftfulle mannlige ensemblet er strålende på alle måter og utgjør ryggraden i denne forestillingen. Spesielt gode var Jack Evans, Dylan Mason og Adam Rhys-Charles; Bob Harms leverte kveldens beste prestasjon som den gangster- og kjendiselskende kapteinen – flott stemme, skarp karakter og en utmerket stilfølelse. Ingen oppsetning av Anything Goes kan håpe på å nå de store høydene uten en sensasjonell Reno Sweeney, den fyrrige sangerinnen, og et spektakulært step-nummer for å avslutte første akt når tittelåten beltes ut. Akk, denne produksjonen har ingen av delene. Sweeney-rollen ble opprinnelig skrevet for Ethel Merman, så utøveren trenger en stemme som kan «belte» med kraft; Debbie Kurup er god til mye, men kraftfull belting i det høye registeret er ikke hennes styrke, og både Anything Goes og Blow Gabriel Blow led under dette. David, som vanligvis er svært dyktig, leverte en koreografi som fikk det til å se ut som om utøverne ikke mestret numrene. Resultatet ble en tam brus i stedet for dynamitt. Å gi liv til de florlette karakterene og få kjærlighetssangene til å virke oppriktige og lekne er produksjonens hovedutfordring, en oppgave som ble for stor for Kurup, Matt Rawle (hvis stemme ikke passet til partituret og hvis Billy virket som en blanding av Jimmy Stewart og en opptrekkbar leke), Zoe Rainey (hennes Hope manglet håp, og hennes vakre stemme ble ikke utnyttet til sin fordel) og Alex Young (hvis Irma så ut til å høre hjemme i Kander & Ebbs Cabaret snarere enn i dette stykket). Hugh Sachs, i glansrollen som Moonface Martin, leverte en oppvisning i dørgende kjedelig karakterkomedie, langt unna den sjarmen og komiske timingen rollen krever. Dårlig sang og svak timing bidro til en opplevelse som falt helt igjennom. I første akt virket Stephen Matthews å være støpt i samme form; hans Lord Evelyn var gledesløs og overspilt. Men han kom til sin rett i andre akt, og hans «Plum Blossom»-tilståelse og fremføring av Gypsy In My Soul viste at den rette stilen og holdningen faktisk var mulig her.

Blant de eldre besetningsmedlemmene slapp Simon Rouse stort sett unna med sin alkoholiserte Elisha Whitney, selv om han ikke var så besatt av penger som han kunne ha vært. Jane Wymark kastet bort rollen som Evangeline Harcourt med en besluttsomhet som var like helhjertet som den var frustrerende. Dansingen kompaniet ble bedt om å utføre var stort sett merkelig og ikke den typen dans partituret, romantikken eller energien i stykket inviterer til.

Eksentrisk er kanskje det beste ordet for Richard Kents pussige scenografi. Det var vanskelig å forstå hvorfor dette designet ble ansett som det beste for å løfte forestillingen. Jada, det fantes noen tekniske påfunn som tillot ulike perspektiver samtidig (fra oven og rett forfra) på en ellers statisk scene, men rommet virket rotete og det var lite farge eller energi å hente fra omgivelsene. Kostymene hjalp heller ikke stort; stakkars Zoe Rainey led mest i en rekke lite kledelige og uforklarlig stygge antrekk.

Slik er kraften i Porters tekst og musikk at selv når de blir dårlig behandlet, slik de stort sett blir her, finnes det fortsatt en ubeskrivelig storhet som sikrer et visst nivå av glede. Publikum vil trampe takten, nynne med og føle seg rimelig fornøyde. Men det er milevis unna de ekstatiske høydene man burde nå. Nei. Dette var en oppsetning av Anything Goes der det virket som om absolutt alt gikk an – på feil måte. Dessverre er ikke tittelen ment som en instruks til regissør eller koreograf om å kaste alle hemninger. Datoer og spillesteder for den nasjonale turnéen av Anything Goes er listet her.