ANMELDELSE: Apartment 40C, St James Studio ✭✭✭

Nova Skipp (Kathryn) og Peter Gerald (Edward) i Apartment 40c. Foto av Matthew Lees Apartment 40C

St James Studio

3 stjerner

Apartment 40C er en musikal i to akter som varer i underkant av to timer inkludert pause. Den startet livet som en kritikerrost produksjon ved London Theatre Workshop i Fulham i slutten av 2014, og har nå flyttet, etter noen justeringer og nytt materiale, til St James Studio u2013 den intime kabaret-scenen under St James Theatre.

Handlingen utspiller seg i løpet av en kveld i en høyblokkleilighet i New York City. Leiligheten bærer preg av å være bebodd; den er slitt og langt fra strømlinjeformet. Bøker, handleposer, restene av et flyttelass, en slitt sofa og raske måltider tilberedt på farten u2013 alt dette setter tonen for et travelt, kanskje litt kaotisk, storbyliv der byens larm og stress aldri er langt unna. Men selv om u00abanother hundred peopleu00bb kanskje nettopp har u00abgot off of the trainu00bb i nærheten, føles dette umiddelbart som en råere og mindre polert opplevelse enn Sondheims u00abCompanyu00bb. Tre par med lignende navn fyller scenen og bretter gradvis ut sine separate, men sammenvevde historier gjennom scener og sanger. Noen ganger opptrer parene samtidig, andre ganger hver for seg. Vi beveger oss fra dialoger og monologer til soloer, duetter og ensemblesanger. Parene spenner over generasjoner, fra de unge Katie og Eddie (Alex Crossley og Alex James Ellison), via de voksne Kate og Ed (Lizzie Wofford og JohnJo Flynn), til Kathryn og Edward (Nova Skipp og Peter Gerald). Etter hvert innser vi at parene er ulike representasjoner av det samme paret på forskjellige stadier i livet u2013 en serie øyeblikksbilder av nøkkeløyeblikk, alle satt til Apartment 40C.

Stilmessig og tematisk henter musikalen inspirasjon fra de siste årenes suksesser i sjangeren, som u00abThe Last Five Yearsu00bb og u00abIf/Thenu00bb, men i sin nåværende form når den bare disse høydene glimtvis. For å forstå hvorfor, kan det være nyttig å huske på Sondheims tre mantraer for musikalkomposisjon: u00abInnholdet dikterer formenu00bb, u00abMindre er meru00bb og u00abGud ligger i detaljeneu00bb.

Når det gjelder det første punktet, lykkes forestillingen svært godt. Konseptet med å utforske et forhold gjennom slike øyeblikksbilder er originalt og gir rom for å pirre publikum med avsløringer som først faller på plass i andre akt. Videre fungerer musikknumrene godt som små kapsler av stemninger og reaksjoner som senere kan gjentas med enda større effekt. Sangene gir det dyktige ensemblet gode muligheter til å utvikle karakterene med nyanse og subtilitet. Det utmerkede bandet med piano, fiolin og cello passer også formatet perfekt, spesielt i de mange elegiske og vemodige partiene hvor denne klangbunnen er særlig virkningsfull.

Derimot fungerer kvelden ikke like godt som en legemliggjøring av u00abmindre er meru00bb. Musikalen har mye tekst, og selv om dialogen kan være både skarp og realistisk, fører det også med seg utfordringer. Lengden på de talte scenene gir, spesielt i første akt, et inntrykk av at vi ser et teaterstykke med musikkinnslag, snarere enn en musikal med en naturlig flyt mellom ord og toner. Mye av dialogen fokuserer dessuten mer på eksposisjon og bakgrunnsinformasjon enn på selve situasjonen, noe som bremser det dramatiske drivet. Kortere og mer spissede scener ville gitt mer energi og dynamikk, og gjort det lettere for oss å virkelig bry oss om karakterene.

Denne ordrikdommen påvirker også musikken. Tonen er preget av en arioso-form i et bedagelig tempo. Det er få raske numre, og ofte flyttes melodien over til instrumentene fordi sangerne har for mange ord å formidle. Melodiene blir gjerne korte heller enn langstrakte på grunn av all teksten. En tøffere forenkling av innholdet ville ha løftet den musikalske flyten. De magiske øyeblikkene i musikalteater u2013 når kjemien mellom ord og musikk går opp i en høyere enhet u2013 er vanskelige å definere, men en fjerning av overflødige komplikasjoner er utvilsomt en forutsetning.

Dette blir tydelig illustrert i forestillingens siste tjue minutter, når en vendepunkt i handlingen plutselig samler både dialog og musikk i en stram og gripende sekvens av rå følelser. Her føles det nesten som å se en annen forestilling. De tre siste sangene u2013 u00abPocket Parku00bb, u00abTimeu00bb og u00abA Childu00bb u2013 er glitrende og viser hva dette kreative teamet er kapable til på sitt beste. Jeg vil oppfordre alle involverte til å se om de kan spre noe av magien fra denne sluttsekvensen over i første akt også.

Sondheims siste observasjon er også relevant. Det er mange fine detaljer i skuespillet og sangen, og særlig bruken av rekvisitter som flyttes mellom parene er elegant løst. Likevel må produksjonen finne seg bedre til rette i sitt nåværende hjem. Scenografien virker stedvis klønete plassert, slik at det blir trangt for skuespillerne å bevege seg naturlig. Det var også øyeblikk hvor det var uklart hvorfor enkelte karakterer ble værende på scenen. Disse utfordringene kan enkelt løses gjennom en generell u00abopprydningu00bb, noe som ville ha fremhevet det utmerkede grunnkonseptet som fortsatt trenger litt mer finpuss og utvikling.

Apartment 40c spilles på The St James Studio frem til 12. april 2015