ANMELDELSE: [Blank], Donmar Warehouse London ✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder , et skuespill av Alice Birch, en samproduksjon mellom Donmar Warehouse og Clean Break.

Ensemblet i ved Donmar Warehouse. Foto: Helen Maybanks

Donmar Warehouse

18/10/19

4 stjerner

BESTILL BILLETTER

Alice Birch er en av de mest innovative dramatikerne på dagens scene, og dette nye stykket – utviklet i tett samarbeid med Clean Break, som feirer førti år med arbeid for og med kvinnelige fanger – er ytterligere bevis på hennes nytenkning. Hun inviterer ensemblet, og alle som setter opp dette stykket (profesjonelle eller amatører), til å velge fra 100 mulige scener. Det ber kompaniet om å ta valg og forme en unik forestilling, og her ser vi regissør Maria Abergs tretti utvalgte scener. Det har blitt en tankevekkende og intenst engasjerende forestilling som passer perfekt i det intime lokalet på Donmar, der scenograf Rosie Elnile holder kvinnene adskilt selv når de er under samme fengselstak.

Zainab Hasan og Thusitha Jayasundera. Foto: Helen Maybanks Først og fremst tar arbeidet til Clean Break og skrivingen til Birch oss langt bort fra de glamoriserte stereotypiene av kvinnefengsler som vi kjenner fra Bad Girls eller Orange is The New Black. Scenene er rå og fragmentariske, og publikum må jobbe for å se sammenhengene mellom dem. Det som slo meg, var hvor få scener som faktisk utspiller seg innenfor fengselsmurene; andre murer på utsiden, som fattigdom, narkotikamisbruk og voldelige forhold, presenteres for å vise den nesten uunngåelige veien mot fengsling. I Abergs utvalg er det også et stykke om mødre og døtre: mødre som forblir hjerteskjærende besluttsomme foran sine rusavhengige døtre (Thusitha Jayasundera er utmerket her), mødre som bryter sammen under trykket av et barns gråt (Joanna Horton er knust og rystende), og mødre som prøver å gjøre opp for seg (Lucy Edkins er så god at jeg angret på at jeg ikke så mer til henne før sluttscenen).

Ensemblet i . Foto: Helen Maybanks Hele ensemblet er imidlertid plettfritt; selv i de korteste scenene formidler de dyp nød og lengsel etter kjærlighet mens barrierene fortsatt er på plass – scenen «Carrier Bags» er et perfekt eksempel. Den lengste scenen er «Dinner Party», der en gruppe venninner samles for å feire et nytt forhold. Her, med overlappende dialog, ufullstendige setninger og store temaer utforsket gjennom et kvinnelig fellesskap, plasserer Birch seg sømløst i det kulturelle landskapet etterlatt av Caryl Churchill. Akkurat idet scenen begynner å føles i lengste laget (det er vanskelig å få med seg alle samtalene), ankommer en leveranse med dop uten å avbryte den høflige, høylytte middelklassekvelden. Det er da Petra Letangs karakter (B) holder en tale som skjærer gjennom deres middelklasse-hykleri og «bleeding heart»-pjatt med kirurgisk presisjon – noe som ga meg lyst til å juble, så kompleks og dyktig er denne teksten. Med en spilletid på 1 time og 55 minutter uten pause er det en utholdenhetsprøve for bakenden på Donmars benker, og mye av materialet er dystert, selv om det finnes svært effektive øyeblikk med latter, noen ganger av den bitre sorten. Men det fremragende skuespillet, regien og manuset gjør dette til en produksjon vel verdt din tid, og den vil sitte i deg lenge etter at du har forlatt teateret.

Spilles til 30. november 2019