ANMELDELSE: Boys In The Buff, Stockwell Playhouse ✭✭✭

Boys In The Buff

Stockwell Playhouse (tidligere LOST Theatre)

13. juli 2017

3 stjerner

Bestill billetter nå Det er lagt ned en imponerende mengde kreativt talent i dette prosjektet, og man kan ikke annet enn å la seg imponere over kvaliteten på arbeidet som er lagt ned. Tekst og musikk er av Chris Burgess, krydret med ekstra sanger fra Cathy Shostak, BB Cooper og Sarah Travis, med regi og koreografi av Sam Rayner, støttet av assisterende koreograf Robbie O’Reilly. Musikalsk ledelse og orkestrering er ved Joe Louis Robinson (selv om han tilsynelatende kun var til stede på pressevisningen via forhåndsinnspilte bånd). Richard Lambert står for en ofte henrivende lyssetting, og denne produksjonen markerer faktisk åpningen av årets LAMBCO Fringe Festival, som nå spilles på nylig omdøpte Stockwell Playhouse (tidligere LOST Theatre). Det er minimalt med dekor, kun noen få rekvisitter og enkle kostymer.

Partituret høres imidlertid utvilsomt imponerende ut: Burgess har studert sin 'Great American Songbook' grundig, og her serverer han oss nesten 20 nummer i løpet av knappe 70 minutter på scenen. Hvert nummer høres ut som om det hører hjemme på den andre siden av Atlanteren, kanskje i en stilig Off-Off-Broadway-revy i Greenwich Village. Jeg ville faktisk ikke blitt overrasket om det var nettopp der de kom fra. Dette overflodshornet gir ikke ensemblet mye tid til annet enn å synge og danse seg gjennom skuespillet, noe de gjør mer enn kapabelt. Guttene det er snakk om er: William Frazers intense og litt røffe Dan; Adam O’Sheas veltrente og gjennomtrente Max (han er også dansekaptein, og du vil forstå hvorfor når du ser ham bevege seg gjennom de krevende koreografiske numrene til Rayner og O’Reilly); Shaun Riddicks noe mer keitete Richard; og Julian Quijano som er kilde til herlig forlegenhet i rollen som Phil. De ville vært showets stjerner, hadde det ikke vært for en fornøyelig faktor…

Den virkelige stjernen i dette showet er faktisk den ustoppelige diva-spiren Natalie Harman i rollen som den nådeløst sjefete Diana. Der ligger den virkelig morsomme vrien i denne showbiz-affæren: alt handler om henne. Hun er først på scenen og først i tankene våre, noe som på sett og vis er en lettelse. Hun er yang-en som holder all den testosteronfylte ying-en under kontroll. Hvorfor hun egentlig er der, er kanskje et spørsmål man helst ikke bør stille: dette er lettbeint underholdning som ikke tåler for mye nærgående granskning. Det bys på rikelig med vitser og meget energiske dansetrinn, og all denne hektiske aktiviteten avleder som regel oppmerksomheten fra hva det hele egentlig skal tjene til. Stemmene til skuespillerne holder stort sett nivået sangene krever – selv om det er noen øyeblikk med usikker intonasjon og enkelte linjer som virker å ligge helt i ytterkanten av deres stemmeregister. Men ta det med ro. Disse små vaklingene varer ikke lenge før en ny replikk kommer og…

Hvem er det som humrer? Å, du har sett forestillingen. Du har gjennomskuet den endeløse paraden av tvetydigheter i manuset (og tekstene). Du har skjønt undertonen i utforskningen av britisk bluferdighet kombinert med en besatt interesse for andres nakenhet, som gjennomsyrer denne bevisst tarvelige lille revyen – en forestilling som ser ut til å konkurrere i folkelighet med den lurvete garderoben til de avdankede stripperne i 'Gypsy'? Jeg skjønner. Javel. I så fall vil du kanskje lure på hvordan dette showet ville føles med litt mer dybde. Slik det er nå, er det nettopp det det utgir seg for å være: mye moro, så lenge man ikke stiller for høye krav til innholdet.

Spilles til 29. juli 2017

BILLETTER TIL BOYS IN THE BUFF