ANMELDELSE: Cinderella And The Beanstalk, Theatre 503 ✭✭✭✭✭

Cinderella And The Beanstalk. Foto: Jack Sain Askepott og bønnestengelen Theatre503 29. november 2015

5 stjerner

Pantomimer har potensial til å være unikt uutholdelige. Barn er nådeløse kritikere, og tiår med forventninger hviler tungt på svake produksjoner. Sjangerens status i britisk populærkultur er slik at det er svært vanskelig for en forestilling å oppnå bred appell – den må være original nok til å skille seg ut fra hundrevis av andre julespill, men samtidig inkluderende nok til å fenge flere generasjoner i familien. Det som gjør Sleeping Trees’ Cinderella and the Beanstalk så fantastisk, er at den ikke baserer seg på kjendisstjerner, dagsaktuelle vitser eller endeløse tvetydigheter. I stedet får vi oppleve tre svært talentfulle komiske skuespillere som både utfordrer og feirer sjangeren, med et hysterisk morsomt resultat. Cinderella and the Beanstalk blander historiene fra to av våre mest folkekjære pantomimer, samtidig som de presser inn «så mange eventyrfigurer som de klarte å Google» på scenen. De muntre og smokingkledde forfatterne (James Dunnell-Smith, Joshua George Smith og John Woodburn) åpner forestillingen og forklarer at stykket skal vise frem talentene til dusinvis av skuespillere. Problemet er bare at den eneste personen de husket å ansette er musikeren Mark (Mark Newnham), noe som gir dem kun ett valg – å spille hver eneste karakter selv og håpe på det beste. Dette satte tonen for den strålende absurde forestillingen som fulgte.

De tre skuespillerne er helt praktfulle, for ikke bare leverer de sine utallige roller med stor vidd og energi, de er også usedvanlig godt selskap. Selv om selve hovedideen ikke dominerer narrativet, gir den en kontekst til den kunstnerisk «amatørmessige» stilen i produksjonen. Vi ble vitne til mange paniske krangler om hvem som skulle spille bestemte roller, og de uunngåelig kaotiske scenene som følger er ikke bare hysteriske i seg selv, men viser utøverne i et svært sjarmerende lys. Øyeblikk som Woodburns iherdige forsøk på å portrettere en samtale mellom Prince Charming og begge de onde stesøstrene alene, og den samtidige frigjøringen av fangene i Rumleskafts pantomimefengsel, forsterkes av skuespillernes uttrykk av total forvirring. Sammen med den smidige dansingen – åpningsscenen i prinsens hoff som diskuterer det kommende ballet setter en veldig høy standard – har forestillingen fått en herlig uforutsigbar fysikk som vil appellere til både store og små.

Cinderella And The Beanstalk. Foto: Jack Sain

Selv om den profesjonelt utførte slapsticken fikk oss alle til å knegge – fra Smiths manglende kontroll over sin Rumleskaft-dukke til den absurd lite skremmende «onde» skogen («Å nei, en fallende mann!») – kom den høyeste latteren fra en rekke spontane (og genuint overraskende) komiske øyeblikk. Skuffelsen i Woodburns ansikt da prinsen hans innså at isen hans var spist opp, Dunnell-Smiths gjesteopptreden som Tingeling (en Barbie-dukke med vinger på en pinne, med bred cockney-aksent) og Smiths meningsløse sang om samarbeid («enkelt, men utrolig bra») er den typen scener man ler av lenge etter at forestillingen er over. Enten vi hjelper til med fødselen av en kalv, gjør en munter juledans, eller spiller ut sentrale scener fra «Hjemme Alene», sørger deres ustoppelige tøys for at vi alle er med på spøken.

Som i enhver god farse er stykket upåklagelig koreografert, og rekvisitter brukes på en svært underholdende måte – den horisontale bønnestengelen og Dunnell-Smiths bruk av en enorm dyne vil sitte lenge i minnet. Den muntre pastellfargede scenografien er også et verdifullt komisk verktøy, både som et surrealistisk drømmelandskap og som en arena for utøverne å boltre seg på. Dørene på scenen brukes med stor suksess; en skuespiller kan kaste seg ut gjennom den ene og dukke opp gjennom den andre som en ny karakter, til det unge publikummets store begeistring. Men når det gjelder å sette stemningen, fortjener Mark Newnhams lavmælte musiker den største hyllesten. Ikke bare viste han eksepsjonelle ferdigheter på en rekke instrumenter, men hans konstante uttrykk av stille skrekk var nesten ubeskrivelig morsomt. Dette fungerte vakkert frem mot den uventede slutten, når omstendighetene tvinger ham opp på scenen for å bringe forestillingen til en herlig komisk konklusjon.

Cinderella and the Beanstalk er en usedvanlig vittig produksjon, fullpakket med vitser som hele familien vil sette pris på. James Dunnell-Smith, Joshua George Smith og John Woodburn er fenomenale komiske talenter som leverer strålende prestasjoner, løftet av koreografien og Mark Newnhams herlige musikalske følge. Ta med dine nære og kjære for å se den – jeg garanterer at dere vil få en fantastisk opplevelse sammen. Cinderella And The Beanstalk spilles på Theatre 503 frem til 2. januar 2016