ANMELDELSE: Consent, Harold Pinter Theatre ✭✭✭

Paul T Davies anmelder Nina Raines stykke Consent, som har flyttet fra National Theatre til Harold Pinter Theatre.

Adam James som Jake i Consent. Foto: Johan Persson Consent

Harold Pinter Theatre.

30. mai 2018

3 stjerner

Bestill nå

Nina Raines ferske stykke er både dagsaktuelt og tidsriktig der det flytter fra Nationals Dorfman Theatre til West End, midt i #MeToo-bevegelsens kjerne. Men tross sin aktualitet, fokuserer stykket mer på middelklasse-angst enn på de faktiske forholdene som belyses – nemlig at systemet er massivt vektet mot kvinner som tar menn til retten for seksuelle overgrep. Det er et velresearchet stykke, men det lider paradoksalt nok under dette, da karakterene er så usympatiske og uforsonlige at empatien i stor grad holdes på avstand.

Clare Foster (Zara), Stephen Campbell-Moore (Edward) og Lee Ingleby (Tim) i Consent. Foto: Johan Persson

Kitty (Claudie Blakeley) og Edward (en glimrende studie i mannlig privilegium og arroganse av Stephen Campbell Moore) har nettopp fått sitt første barn, og ekteskapet er under press. Vennene deres, Jake og Rachel (Adam James og den utmerkede Sian Clifford), opplever at ekteskapet imploderer på grunn av hans utroskap. Sammen forsøker de alle å koble sammen ungkaren Tim (Lee Ingleby) med skuespillervennen Zara (Clare Foster) – en karikatur på middelklasse-skuespillerangst som i trettiårene selvfølgelig kjenner den biologiske klokken tic-tac-e. Raine elsker middagsselskaper, og den altfor lange førsteakten har ett for mange. Det som var intimt i Dorfman går tapt i en større sal; skuespillerne bruker mye tid på å se på hverandre og spille inn mot sirkelen. Med unntak av Kitty og Zara er alle karakterene skrankeadvokater, og Edward og Tim jobber på hver sin side i en voldtektssak. Holdningene deres er nedlatende og avfeiende overfor ofrene, og stykket viser effektivt hvor grusomt det er for en kvinne å bevise spørsmålet om samtykke eller mangel på sådan. En strålende prestasjon av Heather Craney gir oss en smak av denne hjertesorgen, selv om det er skuffende at karakteren hennes er den minst utviklede. Hun er for lite med, men en effektfull scene der hun krasjer nok et middagsselskap og eksponerer hykleriet i "gutteklubben Grei", begynner endelig å heve den dramatiske temperaturen rett før pause.

Claudie Blakley som Kitty og Stephen Campbell-Moore som Edward i Consent. Foto: Johan Persson

Når Tim og Kitty innleder en affære, trygler Ed henne om ikke å forlate ham. Han og Kitty har sex idet de skal skille lag; hun sier det var uten samtykke, han sier det var frivillig. Venner tar sider, og nå blir stykket virkelig interessant – saken de tidligere behandlet kun som kalde fakta, befinner seg plutselig midt i vennegjengen. Til tross for den nokså åpenbare symbolikken i at rollefigurene sitter på plastmøbler for barn mens Ed har et barnslig sammenbrudd, loves vi et fengslende rettsalsdrama. Likevel velger Raine å gå bort fra sitt sentrale tema; Kitty dropper anklagene, kortene stokkes på nytt, og hvert par havner mer eller mindre der de "bør" være igjen. Stykket rinner ut i sanden og takler ikke det sentrale dramaet effektivt nok.

Adam James (Jake), Stephen Campbell-Moore (Edward), Claudie Blakley (Kitty) og Sian Clifford (Rachel) i Consent. Foto: Johan Persson

Et sterkt ensemble holder publikum engasjert, og Raine har noen fantastiske replikker der dialogen gnistrer enkelte steder. Jeg fant det bare vanskelig å bry meg nevneverdig om noen av dem, og ofrene får ikke en sterk nok stemme. Sett gjennom et litt for tykt middelklassefilter forblir Roger Michells produksjon problematisk, og viker unna den største konfrontasjonen.

BESTILL BILLETTER TIL CONSENT NÅ