ANMELDELSE: Dusty The Musical, Charing Cross Theatre ✭

Dusty The Musical

Charing Cross Theatre

7. september 2015

1 stjerne

KJØP BILLETTER

Det er ingen overdrivelse å si at Charing Cross Theatres nye musikal om Dusty Springfield ikke har hatt en enkel vei til premieren. Forhåndsvisningene startet allerede i mai, men dørene ble først åpnet for pressen denne uken, etter rykter om kreative konflikter bak kulissene.

Dette er en biografi så lineær som den kan få blitt; den skildrer Springfields karriere gjennom opp- og nedturer, akkompagnert av hennes fantastiske låtkatalog. Skal man sette opp en biografisk musikal, må subjektet virkelig være interessant. Bortsett fra noen småkrangler med venner og familie, får Dusty livet til Springfield til å fremstå som merkelig hverdagslig. Sammenlignet med lignende produksjoner som Jersey Boys (mafia-forbindelser) og Sunny Afternoon (familiedrama), er det påfallende lite følelser eller dramatikk i både historie og manus.

Det finnes små glimt av interesse, men disse hopper man skuffende lett over. Man kunne sannsynligvis skrevet et helt teaterstykke om da Springfield ble utvist fra Sør-Afrika for å spille for et publikum uten raseskille; her får det bare én scene før det aldri nevnes igjen. Dustys seksualitet er et gjennomgående tema, og hennes store kjærlighet, Norma Tanega, introduseres i andre akt. Likevel får vi aldri vite hvordan Dusty takler nærhet, da de gjør det slutt allerede i neste scene. Programmet nevner hennes kamp mot alkohol, dop og selvskading, men dette er ikke merkbart ut fra det som presenteres på scenen. Det er symptomatisk for hele stykket; muligheter for dybde og karakterutvikling blir pinlig nok oversett.

Resultatet er et manus fylt med trette klisjeer som kunne vært hentet fra hvilken som helst intetsigende biografi («Du er bare en jente fra Ealing», «Jeg skapte deg, uten meg hadde du vært ingenting», og så videre). Forestillingen er bygget rundt et intervju med en av Springfields beste venner; dialogen deres er særlig skjærende, med en overtydelig eksposisjon som sikkert kan ses fra verdensrommet. Jukebox-musikaler kan føles anstrengte selv på gode dager, og de trenger derfor et skarpt manus for å fungere. Men her føles dialogen til tider fryktelig kunstig, og skuespillerne kjemper en hard kamp for å levere replikkene på en troverdig måte.

Forestillingen skryter av å være en multimedial opplevelse, og noen av projeksjonene var genuint imponerende. Likevel ble de massivt overbrukt og bidro til å suge livskraften ut av showet. Gode musikalske numre bør drive historien og plottet fremover; arkivopptak fra konserter kombinert med live koring gjorde ingen av delene. «Son of A Preacher Man», som burde vært en sikker vinner, ble flat som en pannekake på grunn av avhengigheten av et energifattig TV-opptak.

Sangene som faktisk ble fremført på scenen (som «All Cried Out» og et fint harmonisert avslutningsnummer) var langt sterkere og ga mer emosjonelt inntrykk. Selv om Springfield utvilsomt er en strålende artist, har hun ikke den mest varierte diskografien, noe som gjorde at de musikalske innslagene ofte føltes like – spesielt når de ble iscenesatt nesten identisk hver gang.

Det er vanskelig å klandre skuespillerne; de leverer en energisk innsats til tross for tynt materiale, og mange av dem har kommet inn på kort varsel. Alison Arnopp har en utmerket sangstemme, men hun måtte konkurrere med hyppige klipp av den ekte Dusty, noe som bare understreket avstanden mellom de to. Francesca Jackson synger også godt som Nancy, men lider under en syltynn karakter og det nevnte svake manuset.

Witney White var i gnistrende form som Motown-legenden Martha Reeves og tilførte sårt trengt energi i den ene sangen hun fikk tildelt. Det var også en del interessant og godt utført koreografi, hvor Amanda Digon Mata skilte seg ut i det solide dansensemblet. Jason Kealers kostymer var passende fargerike og luksuriøse, og gjenskapte tidsperioden og Dustys garderobe på en perfekt måte.

Men selv uten kjennskap til den turbulente prøveperioden, var det tydelig at alt ikke var som det skulle. Musikalske stikk kom for sent eller for tidlig, sceneovergangene var klossete og lydmiksen ujevn; den avsluttende medley-en var tidvis helt umulig å høre. Selv det offisielle programmet manglet selvtillit; i stedet for en sangliste fikk vi en oversikt over låter som «potensielt» kunne dukke opp, noe som tyder på at endringer ble gjort helt frem til den utsatte premierekvelden.

Selv om det finnes noen få lyspunkter, gjør Dustys banale manus og keitete regi at selv ikke «The Son of a Preacher Man» kunne reddet dette. Forestillingen er nå på sin tredje regissør og har sett ni skuespillere forlate produksjonen; man kan ikke unngå å tenke at de hadde rett strategi.

BESTILL BILLETTER ONLINE NÅ TIL DUSTY THE MUSICAL PÅ CHARING CROSS THEATRE

Foto: Elliott Franks