ANMELDELSE: Elf, Dominion Theatre ✭✭✭

Elf: The Musical

Dominion Theatre

4. november 2015

3 stjerner

Bestill billetter Folk sier at julen starter tidligere for hvert år, og alle som har vært på Dominion Theatre i det siste, ville hatt vanskelig for å være uenige. Mens fyrverkeriet børstes støv av rundt om i hovedstaden, var det en annen type feststemning i luften denne uken takket være Elf the Musical.

Jeg ser ut til å tilhøre den lille delen av menneskeheten som aldri har sett den originale filmen, så jeg visste ikke helt hva jeg kunne vente meg. Selv om jeg hadde hørt positive rykter om Broadway-oppsetningen, så jeg en kort smakebit av dette showet på West End Heroes i forrige måned som lot meg stå kald (og ikke på en julete måte).

Historien kretser rundt Buddy, et menneske som lever i en verden av alver. Han oppdager at han ikke hører hjemme på Nordpolen og drar derfor til New York for å møte sin virkelige familie, som naturligvis alle tror han har mistet forstanden. Oppsetningen følger den elskverdige Buddys læringskurve mens han får seg jobb, forelsker seg og blir grundig forvirret av menneskelivet.

Selv om produksjonen ikke kan ta æren for størstedelen av manuset, er Elf en hjertevarm affære med noen rørende opp- og nedturer. I tillegg til den åpenbare moralfortellingen, gir stykket også et treffende skråblikk på livet i storbyen og hvor merkelig noen av hverdagens absurditeter kan være.

Musikken var funksjonell og feststemt, men generelt ikke særlig minneverdig. Det er noen få høydepunkter; «World's Greatest Dad» er morsom og energisk, og gjentas senere med god effekt. En senere sang kalt «Buddy the Elf» er også fengende, selv om teksten ikke er spesielt inspirerende; den fungerer i bunn og grunn som et sammendrag av forestillingen frem til det punktet.

Det sterkeste elementet i hele forestillingen er Ben Forster som Buddy; det er en mesterlig prestasjon som får publikum til å henge på hvert ord. Ikke bare har han en sangstemme til toppkarakter, han er også utrolig sjarmerende og morsom. Han kombinerer Buddys naivitet og uskyld med en dybde og indre styrke; det kan meget vel være den beste prestasjonen i en musikal jeg har sett i år.

Kimberley Walsh virket mindre overbevisende som Buddys utkårede, Jovie. Selv om sangstemmen hennes er utmerket, ser hun ut til å mangle den magnetiske utstrålingen i skuespillet som trengs for å få rollen til å fungere. Hun fremsto som noe anonym og ensformig; man følte nesten at Buddy fortjente bedre.

Blant resten av ensemblet leverer Graham Lappin en fin komisk prestasjon som butikksjefen som sliter med å håndtere en høyst uvanlig ny ansatt. Joe McGann var herlig gretten som Buddys far, Walter Hobbs, selv om sangstemmen hans var en smule i det rustne laget.

Koreografien virket merkelig dempet og generisk, med unntak av en smart bruk av sekker av de dansende nissene i «Nobody Cares about Santa Claus». Det var ingenting direkte galt med den, men mye virket mindre oppfinnsomt enn det man gjerne ser andre steder, spesielt i steppenumrene.

Scenografien var imidlertid virkelig episk, med en kolossal kulisse og en fargesprakende storskjerm som brukes flittig for å skape atmosfære. Det er også mer ved julenissens slede enn man først skulle tro, med en finale som brakte smil til ansiktene på mange av barna i salen.

Elf ligger an til å bli en julehit for både voksne og barn. Selv om den mangler magien til en familieklassiker som Matilda, vil Elf få selv den største Scrooge i feststemning.

Elf spiller frem til 3. januar 2016 på Dominion Theatre, bestill billetter nå.