ANMELDELSE: Flames, Waterloo East Theatre ✭✭✭

Flames

Waterloo East Theatre

14. mai 2015

3 stjerner

En kirkegård med skjeve og forfalne gravsteiner, nakne busker, raslende visne blader og et jevnt dagsregn som setter stemningen for FLAMES – det nyeste verket til Stephen Dolginoff, som nå spilles under jernbanebuen på Waterloo East Theatre. Dolginoff er best kjent for Thrill Me, hans kritikerroste musikal fra 2005 om Leopold & Loeb-saken, som tidligere inspirerte filmer som Rope og Compulsion. Men her varsler knallharde tordenskrall og dype oktaver på et piano (mer honky-tonk enn Steinway) at vi har reist til Highgate Cemetery i London fremfor Hyde Park i Chicago. Her befinner vi oss i en verden av grøss og kirkegårdsmysrtikk, snarere enn jakten på Nietzsches overmenneske og det perfekte drapet.

Et par trer ut av skyggene for å hedre en grav midt på scenen. Meredith (Abi Finley) sørger over sin forlovede, Edmund, som døde i en brann for nøyaktig ett år siden. Hun har følge av Edmunds beste venn og kollega, Eric (David O’Mahony), som i et insinuerende åpningsnummer forsøker å overbevise henne om at det er på tide å gå videre – og at de kanskje burde bli et par. Omstendighetene rundt brannen og Edmunds død fortsetter imidlertid å plage henne, og fungerer som drivkraft for kveldens mange vendinger. Idet Eric går tilbake til bilen, dukker en annen mann opp (Bradley Clarkson) som hevder han er Edmund, tilbake fra en grav han i virkeligheten aldri havnet i. Han presenterer en helt annen versjon av hendelsene og hevder han slapp unna flammene han angivelig omkom i. Nå ønsker han å renvaske navnet sitt for anklager om svindel, gjenoppta livet og konfrontere sin påståtte morder. Dette setter tonen for musikalens sentrale tema og spenningsmoment: Hvem snakker sant, og hvem kan vi egentlig stole på? Bør Meredith tro på denne historien, og er karakterene i det hele tatt de de utgir seg for å være?

Spenningen ligger derfor mer i relasjonene enn i selve forbrytelsene. Dette gjenspeiles i balansen mellom dialog, musikk og handling. Kirkegården fungerer mest som et visuelt bakteppe: dramatiske røykeffekter og langvarige tordenskrall (med sporadiske bidrag fra tog som passerer over teateret) markerer hver nye vending i plottet, uten at det nødvendigvis går kaldt nedover ryggen på publikum. Fokus ligger heller på karakterenes forsøk på å overbevise hverandre – og oss – om sin skyld eller uskyld. Mye av musikken består av soloer som glir over i komplekse, argumenterende duetter. Under feil regi kunne dette blitt statisk, men regissør Garry Noakes holder flyten oppe til tross for en trang scenografi. Uten å røpe for mye, sørger kampsjef Cristian Valle for at de siste scenenes basketak mellom de tre skuespillerne virker svært troverdige. Siden både manus, musikk og sangtekster er skrevet av samme mann, må verket vurderes som en helhet. Det er først og fremsett et sofistikert og dyktig utført arbeid. Dialogen er poengtert, stram og humoristisk, men samtidig naturlig og varm når det trengs. Dolginoff er flink til å bygge opp emosjonelle konflikter slik at overgangen fra snakk til sang føles helt naturlig. Tekstene kan være noe ordrike og selvisstendig kloke, men komposisjonene mestrer de mange ordene uten å snuble, mye fordi sangene alltid driver handlingen fremover fremfor å dvele for lenge ved én stemning. Musikken er generelt fremadlent og fremhever ordene, krydret med roligere partier som understreker emosjonelle nyanser. Pulserende pedaltoner dominerer, med en arioso-stil i vokalen. Det er spennende akkordprogresjoner og harmoniske klangfarger i Sondheims ånd som signaliserer stemningsskifter og fanger karakterenes lengsler på en kraftfull måte. Likevel er det en viss usikkerhet i stykkets grunntone som ikke helt overbeviser. Kvelden starter som en ren thriller, men i takt med at plottet snirkler seg avgårde, endrer den karakter til en slags bevisst parodi på sjangeren. Det er i og for seg greit, men i de raske, nesten farsepregede sluttscenene var det uklart om man skulle føle med karakterene eller bare le av dem. Under forestillingen jeg besøkte, var det tydelig at publikum lo på «feil» steder fordi den emosjonelle tonen var uklar. Hvis Dolginoffs forrige verk speilet temaene i Sweeney Todd, hører denne thrilleren mer hjemme i den gotiske stilen til The Rocky Horror Picture Show. Om dette skyldes selve materialet eller regivalgene er vanskelig å si – mest sannsynlig en kombinasjon. Dette er et svakere verk enn Thrill Me fordi det rett og slett prøver på for mye og blir i overkant utspekulert mot slutten. For å lykkes med så brå stemningsskifter kreves det også et tempo og et «deadly serious» alvor i dialogen som Noel Coward pleide å si var hemmeligheten bak god komedie. Jeg har tro på at dette vil falle på plass etter hvert som skuespillerne blir tryggere på hverandre. Når det er sagt, leverte alle tre skuespillerne solide vokale prestasjoner og formidlet både ekte og falske følelser etter behov. Ved tangentene gjør Mathew Eglinton en flott jobb med å holde tempoet oppe og skape en uhyggelig, dommedagspreget stemning. Flames spilles frem til 31. mai 2015 på Waterloo East Theatre