ANMELDELSE: Gertrude - The Cry, Theatre N16 ✭✭✭✭

Izabella Urbanowicz (Gertrude) og Alexander Hulme (Claudius). Foto: Roy Tan Gertrude: The Cry

Theatre N16

15. juni 2016

4 stjerner

Bestill nå

Enhver som tror at Shakespeare bare handler om stive krager og lystig romantikk, ville fått seg et sjokk på en pubteater-scene i Balham denne uken. Howard Barkers mørke og skitne tolkning av Hamlet er muligens en av de mest røffe forestillingene i London akkurat nå, og byr på en tankevekkende, om enn urovekkende, kveld.

Hamlets mor, Gertrude, står i sentrum for denne radikale omarbeidelsen; rett etter å ha drept sin mann, innleder hun et forhold til den betatte Claudius, til sin plagede sønns store forferdelse. Stykket følger Gertrude mens hun faller for og fra en rekke ulike menn, og kjemper for å holde kontroll på sitt kaotiske familie- og privatliv.

Izabella Irbanowicz. Foto: Roy Tan

Barkers stykke har tidvis blitt beskyldt for å være kvinnefiendtlig, og det er lett å forstå hvorfor. Gertrudes liv virker å dreie seg om sex og sko, og gjennom sin kvinnelist ødelegger hun lykken for alle hun møter.

Når det er sagt, fremstilles hun som så intelligent og forførende at Barker nesten slipper unna med det. Gertrude trekker i trådene hele tiden og manipulerer mennene i livet sitt, helt til hennes mentale helse gradvis går i oppløsning.

Barkers manus er vakkert lyrisk, og han har et ekte talent for ordkunst. Han er imidlertid alt annet enn subtil; Gertrude hylles og forgudes fra første minutt (jeg hadde notert ordet «nådeløs» i blokken min etter bare 15 minutter). Barker er sikkert en kjernekar, men basert på manuset hans forestiller jeg meg ham litt som sin briljant skrevet Hamlet; en mann som er helt fiksert på én ting.

Alexander Hulme (Claudia), David Zachary (Albert) og Izabella Urbanowicz (Gertrude). Foto: Roy Tan

Izabella Urbanowicz er en fengslende Gertrude, selv om hun ser noe ung ut for karakterens 34 år. Hun sprader rundt på scenen med en intensitet som mer enn rettferdiggjør at Gertrude er hovedpersonen. Hun gjør karakteren akkurat likandes nok til å være troverdig, samtidig som hun fanger den skandaløse undertonen.

Min favorittprestasjon var likevel Jamie Hutchins som den følsomme og forvirrede Hamlet. I et stykke der det foregår all slags elendighet, var det godt å ha en karakter med en sterk følelsesmessig kjerne. Hutchins formidler Hamlets tynne nerver og frustrasjon over sin grenseløse mor på en rørerende måte. Det var en utrolig kompleks og helstøpt prestasjon – Hutchins er definitivt et navn å følge med på.

Jamie Hutchins. Foto: Roy Tan

Stykket er to svært lange timer (de kloke valgte å legge inn en pause på forestillingen jeg så), og Barkers ofte sirkulære dialog kunne hatt godt av en strengere klipper, spesielt ved å fjerne en del nokså unødvendig fortellerstemme.

Felicity Reids scenografi var flott utført; en naken catwalk som ga produksjonen et intimt preg. Når det er sagt, var projeksjonene på bakveggen ikke særlig effektive og fungerte mest som en distraksjon.

Chris Hislops regi er skarpsindig, og selv om enkelte partier tøyer grenser, føles aldri nakenheten eller sexscenene unødvendige. Selv om det er et utfordrende og komplisert stykke, var det godt nok spilt til å være en underholdende kveld ute.

GERTRUDE - THE CRY SPILLES FREM TIL 30. JUNI 2016 PÅ THEATRE N16. BESTILL NÅ