ANMELDELSE: Getting Better Slowly, New Diorama Theatre ✭✭✭✭

Getting Better Slowly New Diorama Theatre

3. oktober

4 stjerner

En morgen våknet Adam Pownall og oppdaget at kroppen hans sakte, men sikkert, holdt på å svikte. Det startet i ekstremitetene før det spredte seg til brystet, ansiktet og til slutt frarøvet ham evnen til å snakke eller i det hele tatt blunke. Synderen? Guillain-Barré syndrom, en sjelden sykdom som forårsaker total lammelse i løpet av få dager. Gjennom dette i stor grad fysiske teaterstykket forteller Adam sin historie. Her finnes det vitenskap for de som søker det, men mest av alt rommer forestillingen en enorm mengde medmenneskelighet.

I tillegg til å være kunstnerisk produsent, spiller Pownall selv hovedrollen. Dette tilfører en ekte følelse av oppriktighet og en vinnende sårbarhet til rollen som «Adam», en dramatisert versjon av ham selv. Det er spesielt rørende når han forteller om familien sin, særlig morens skyldfølelse over at hun maste på ham om å gå ut med søpla, og Adams desperate ønske om at broren skulle slutte å være så uvanlig snill og heller bare erte ham slik han pleide.

Publikum føler med ham og heier på fremgangen hans like mye som menneskene i historien hans gjør. Selv om selve hans tilstedeværelse på scenen røper at han ble frisk, oppstår det øyeblikk med genuin usikkerhet der man nesten glemmer at Adam vil overleve. Det hjelper at både Pownall og medspiller Kitty Randle er utrolig sympatiske. Duoen utnytter det intime teaterrommet til å møte publikums blikk, skape kontakt og til og med henvende seg direkte til salen.

Der Pownall virkelig briljerer som kunstner, er imidlertid i formidlingen av smerte – den lammende, kroppslige smerten. Han skildrer det mesterlig, og i enkelte øyeblikk ser det ut som han er i ferd med å besvime av de voldsomme smertene. Hans fysiske presisjon er ekstraordinær, spesielt når han gjenforteller forfallet kroppen gjennomgikk i løpet av et langt opphold på intensivavdelingen. Stykkets fysiske natur representerer nok en seier – Adam forteller sin historie gjennom de bevegelsene han en gang ble frarøvet.

Randle, som på imponerende vis gestalter både selve sykdommen og en rekke biroller, fungerer som en ondsinnet vettestalt som farer over scenen og bruker Adam som et klatrestativ. En leke. Som Guillain-Barré-syndromet skifter hun mellom å fryde seg over lidelsene hun forårsaker, til å virke nesten overrumplet over sin egen styrke – som et trassig barn som egentlig aldri mente å skade noen, eller gjorde hun det? Uansett leverer Randle en fascinerende prestasjon som står i stil med Pownalls fysiske evner.

Nick Woods manus er hentet fra timevis med lydopptak av samtaler med Adam, venner og familie. Wood holder seg heldigvis langt unna det sentimentale, selv om det grenser til det overdrevent alvorlige enkelte steder. Heldigvis skinner Pownalls folkelige stil igjennom, sammen med familiens egne stemmer, noe som skaper et resultat som er altfor ekte til å kunne ignoreres. Dialogen er litt stiv i starten mens de to skuespillerne spiller seg varme, men til slutt vinner stykkets ærlighet frem og blir ledig og samtalepreget mens Pownall og Randle tar oss gjennom den drøyt en time lange forestillingen.

Ellers er Howell Thomas’ lysdesign nærmest sømløs og en fryd å observere, noe som mer enn kompenserer for den noe klønete scenografien. Tilly Bransons regi sørger for god flyt, og plutselig er det hele over lenge før publikum ønsker det.

Alt i alt ligger styrken til Getting Better Slowly hos skuespillerne og den enorme mengden hjertevarme i historien. Den utspiller seg i en liten verden, men en verden som er perfekt formet, og vi kan alle kjenne oss igjen i den plassen vi ville tatt der. Når det gjelder Pownalls mål om å øke bevisstheten rundt Guillain-Barré, er det fullført til det fulle – og han har skapt en bemerkelsesverdig forestilling på veien.

LES MER OM TURNÉEN TIL GETTING BETTER SLOWLY