ANMELDELSE: Hey Old Friends, Theatre Royal Drury Lane ✭✭✭✭

Bonnie Langford og dansere i Hey Old Friends Hey, Old Friends

Theatre Royal Drury Lane

25. oktober 2015

4 stjerner

Hvis det trengs bevis – og jeg tviler sterkt på det – for at West End for øyeblikket ikke er overveldet av mannlige musikalsjerner, så ga gårsdagens veldedighetsgalla til inntekt for The Silver Line og Stephen Sondheim Society, Hey, Old Friends, en 85-års hyllest til Stephen Sondheim på Theatre Royal Drury Lane, oss nettopp det.

Som en hyllest til det fantastiske spennet av ofte underutnyttede kvinnelige musikaltalenter i London, kunne Hey, Old Friends knapt vært bedre unnfanget. Bredden og allsidigheten hos kvinnene på scenen var virkelig imponerende, rammet inn av en superb fremføring av Beautiful Girls (der Joseph Shovelton gjenopprettet troen på låten etter den katastrofale runden i Follies-konserten i Royal Albert Hall tidligere i år) som startet kvelden for alvor, og Michael Xaviers feilfrie og lidenskapelige tolkning av Being Alive (i det som må ha vært tidenes beste åpne audition for rollen som Bobby i Company).

Denne typen innsamlingskonserter er svært vanskelige å gjennomføre, delvis fordi de skal betjene så mange herrer: de gode formålene som fortjener støtte; fansen som vil se sine favorittstjerner i aksjon (helst syngende det de så dem fremføre for tjue eller tretti år siden); musikken og det teatralske i komposisjonene; entusiastene som vil se «nye tolkninger» og ikke bare klassikerne; og det nostalgiske skjæret fra tidligere konserter og oppsetninger.

Hey, Old Friends klarte balansegangen bedre enn de fleste, og selv om det var i overkant mange taler om veldedighet (for det meste levert av den sjarmerende, men nå svært sindige Nicholas Parsons, men også av Dame Esther Rantzen som, ikke overraskende, var en glitrende taler), fikk vi også, og viktigst av alt, superb musikalsk akkompagnement fra Gareth Valentine og hans dyktige konsertorkester.

Stephen Sondheims musikk er kompleks og ofte vanskelig, ikke bare å synge, men å spille, og Valentine sørget for at kveldens røde tråd var en enestående orkestral tekstur og støtte. Heldigvis sørget Gareth Owens lyddesign for en nesten gjennomgående god balanse, for i Sondheims univers er som kjent tekstene like viktige som melodiene.

Det var også en sjarmerende blanding av ærbødighet og respektløshet som fikk publikum til å føle seg spesielt underholdt og inkludert i interne spøker. Oppvarmingen, People Who Like Sondheim (fremført med gnist av Kit og McConnel), var stor moro, og duoen dukket opp gjennom hele kvelden som en slags Sondheims svar på Statler og Waldorf med vittige og skarpe replikker. I andre akt ble imidlertid en av kveldens ubestridte overraskelser en fem-minutters herjing gjennom 33 Sondheim-komposisjoner, «Ladies and gentlemen may we have your attention please...», presentert med ekte stil og eleganse av Martin Milnes og Dominic Ferris. Disse kabaret-bidragene ga konserten et sårt trengt nyskapende innhold.

Milnes og Ferris sitt bidrag reiste imidlertid et spørsmål som ofte dukker opp i disse Sondheim-hyllestene: Sondheim har selv overvåket en medley av noen av sine største hits, den bemerkelsesverdige Conversation Piece fra Side By Side By Sondheim, og likevel blir den nesten aldri hørt på konsert. Hvorfor ikke? Spesielt i en konsert som denne, som hentet tilbake to av de originale stjernene fra Side By Side By Sondheim, Julia McKenzie og Millicent Martin, og dermed brakte tankene til det showet i forgrunnen.

Millicent Martin i Hey Old Friends.

Millicent var i storform og leverte en gledesstrålende reprise av I Never Do Anything Twice som fortjent fikk taket til å løfte seg, og ga oss en lengsel etter å se henne som Madame Armfeldt i A Little Night Music. McKenzie sang dessverre ikke en eneste tone solo, men hennes verdige tilstedeværelse og morsomme referanse til at Martin fortsatt «går uten hjelp» tilførte en vemodig glede og vekket varme minner fra hennes karriere med Sondheim.

Det må sies at noen av sangvalgene var merkelige. Godbitene virket få og spredte i første akt, men når de kom, var de spesielt givende: Marianne Benedicts frie sopran i Comedy Tonight; Rosemary Ashe og Laura Pitt-Pulford som slapp løs sine indre «bitches» i There’s Always A Woman; Ashe, igjen, kraftfullt triumferende i en knallsterk Last Midnight; Anna Francolini, skjør og fokusert i Move On; en svevende, koral Sunday; og deretter den sprudlende, ustoppelige Sally Ann Triplett i en energisk og frekk Lucy and Jessie.

Andre akt var langt mer engasjerende og gjennomgående morsom, til tross for at den også inneholdt kveldens lavmål: en tam og til tider sur Old Friends fra sju tidligere vinnere av Sondheim Society Student Performer Of The Year Award; en ubalansert og stort sett umorsom Come Play Wiz Me (Tiffany Graves var bortkastet, men likevel herlig); og Rula Lenska som demonstrerte hvorfor Ah! But Underneath ikke er Sondheims største verk og at musikaler ikke er hennes spesialitet.

Lenska var spesielt tapper som tok på seg det nummeret rett etter Bonnie Langfords spektakulære show-rutine – komplett med Anton Du Beke som hjelpelaus rekvisitt – i Can That Boy Foxtrot! Langford var storslått; hun sang, danset og imponerte med akrobatikk kontinuerlig – selv veltrente tjueåringer ville slitt med å matche utholdenheten og ferdighetene Langford viste her.

Programmet ble avsluttet med en rekke sanger kalt «11 O'Clock Numbers» – Broadway Baby, Send In The Clowns, Losing My Mind, I'm Still Here og Being Alive. Faktisk er ingen av disse sangene egentlig klassiske «11 O'Clock Numbers», selv om alle har kraft nok til å stoppe showet. Og hver og en fikk minneverdige tolkninger i kveld.

Tracie Bennett, i fullt Duracell-modus, dundret seg gjennom Broadway Baby og viste frem en stemmeprakt skarp som en kniv. Hennes «Cash Only»-rop var elektrisk. Haydn Gwynne prøvde uten hell å fortrenge minnet om Judi Dench som synger Send In The Clowns, men klarte likevel en unik og inderlig tolkning som nok en gang viste den iboende kraften i Sondheims komposisjon.

Charlotte Page var strålende og vokalmessig trygg i den svært vanskelige Losing My Mind (og fanget presist den andre siden av Sally fra Follies, tidligere karakterisert av Lorna Dallas i en dyptfølt In Buddy's Eyes); Kim Criswell, med sitt sedvanlige vokale fyrverkeri, feide all tvil til side med I'm Still Here. Fem imponerende og vidt forskjellige talenter, etterfulgt av Xaviers kraftfulle finale, Being Alive. Ved slutten av denne sekvensen var Sondheims mangfold og dominans som komponist manifestert ettertrykkelig.

Michael Xavier i Hey Old Friends

Gjennom hele kvelden fikk stjernene solid vokal og koreografisk støtte fra studenter fra musikalskolen Arts Ed. Vokalmessig var det ingenting å utsette, og den svarte massen av fremtidige artister ga utmerket harmonisk og melodisk støtte. Åtte unge menn, kanskje fler, bidro også som dansere, spesielt i de mer prangende numrene som Can That Boy Foxtrot! og Lucy and Jessie. Disse numrene, med koreografi av konsertens regissør Bill Deamer, kunne med fordel vært mer maskuline og mindre preget av slappe «jazz hands», men alt ble utført med en presisjon og synkronitet som er et sant testament til de unge utøvernes ferdigheter.

Dette var en avslappet feiring av en konsert som viste frem de åpenbare ferdighetene til mange kvinner som ikke har vært å se på West End så mye som de burde. Det fikk en til å lure på hva den neste Sondheim-oppsetningen i London vil bli? Michael Xavier i Company? En fullskala Follies? Ashe og Pitt-Pulford i Putting It Together? Den lenge ventede Sondheim on Sondheim? En ny revy skrevet av Milnes og Ferris?

Som sangene nesten sier: Sondheim er fortsatt her; ingen grunn til å gå videre (Move On); det er alltid en kvinne der for å minne deg på, både vokalt og teatralsk, at du lever (Being Alive).