ANMELDELSE: Holy Crap, Kings Head Theatre ✭✭

Holy Crap King’s Head Theatre 13. juni 2017

2 stjerner

BESTILL BILLETTER

Nettopp. Dette er et verk som bør tilnærmes på nøyaktig den måten det – antar jeg – er ment, nemlig som en smakløs utskeielse gjennom religion, sex og media, hvor målet er å ha det gøy for enhver pris, uavhengig av ethvert kunstnerisk eller dramatisk forsøk på kvalitet. Forestillingen oppleves kanskje best gjennom en hengiven tåke av alkohol og – ganske muligens – noe enda sterkere. Jeg mener, dette spilles tross alt i Islington. På premieren satt noen og dampet e-sigaretter gjennom hele andre akt, og kanskje var det betegnende for de generelle 'tendensene' i salen. Hvem vet?

Hvis du på den annen side leter etter noe mer substansielt i dette tilbudet fra «The Heather Brothers», så kan du bare «la alt håp fare, dere som går inn!». I årevis har forfatterne bak bok, musikk og tekst i denne brautende og vulgære forestillingen spesialisert seg på å koke sammen søplete, overfladiske burlesker som gleder publikum like mye som de provoserer seriøse bransjefolk og kritikere. Jeg er rimelig sikker på at dette verket vil få en mottakelse som ligner på deres tidligere produkter, som «A Slice of Saturday Night» – en forestilling som ifølge programmet har hatt over 400 oppsetninger på verdensbasis og er oversatt til 9 språk (forhåpentligvis ikke alle fremført samtidig, selv om det neppe ville utgjort en døyt forskjell for stykkets slagkraft). Å beskrive deres påfunn som «grunne» og «tynne» er bare å konstatere det åpenbare. Og slik skal det være, for verkene deres spesialiserer seg på å gjøre akkurat det. Igjen og igjen. Subtilitet? Nei, det driver de ikke med.

Dette er imidlertid litt mer «voksenkost» enn «A Slice» (en forestilling som har gått i tre lange år om bord på Cunards SS Queen Elizabeth). Scenografen Zahra Mansouri har tydeligvis gått på shopping i sexbutikker, og det er en viss mengde lite brukt-utseende erotisk utstyr som viftes foran nesen på et tålmodig, om enn ikke voldsomt opphisset, publikum i løpet av forestillingen. Det er ikke mye annet som har funnet veien til scenen innenfor budsjettet hennes, bortsett fra en rekke hverdagsantrekk og fetish-klær i andre akt for det alltid kampklare ensemblet: John Addison er en trimmet og energisk TV-personlighet, Bobby Del La Ray, hvis opptreden minner veldig om hans nylige Jojo i «The Life»; Peter Bindloss spiller et par biroller som ligner svært på det han allerede har gjort i «Jerry Springer» (et show dette stykket minner litt om); Letitia Hector gir oss Destiny Jackson (vi får aldri vite hva som skjedde med Harmony, Symphony og Melody – dette er ikke en forestilling som bryr seg med troverdige bakgrunnshistorier); og så har vi Arvid Larsen, som serverer oss en type kalt Rex Bedderman (tok du den?); Rachel Marwood har sitt alter ego i form av Clarissa LaFayette, noe som minner svakt om en femme fatale, eller i det minste en vamp; og Nuno Queimado får en kort, men kjærkommen sjanse til å glitre i italiensk operastil som Vinnie Ginelli; og til slutt skal Emma Salvo forestille en «forteller», men den nyttige funksjonen er begrenset til noen få raske sidesprang (ingen knising, takk!), og hun er også en kvinne ved navn Victoria, ikke av den kongelige sorten, i tillegg til å fungere som et slags enmannskor.

Musikksiden, som hamres ut i en rett-på-sak-stil av Ben Ferguson og Rickey Long på tangenter, med slagverk og bass, er for det meste funksjonell, innimellom fengende, og svært sjelden sjelfull eller engasjerende – en endeløs pastisj av 60-talls pop. Hvorfor akkurat sekstitallet? Aner ikke. Absolutt ikke. Slike spørsmål er uvesentlige. Harry Linden-Johnson forsterker instrumentene godt nok, men han gjør ensemblet ingen tjenester i det hele tatt, og nesten alle de (lite bemerkelsesverdige) tekstene drukner i en nesten helt uforståelig mumling. På samme måte virker det som om Nic Farman har fått instrukser fra sin regissør, som vi skal komme tilbake til, om å lage mye styr og absolutt ingen logikk ut av raske og kaotiske lysskift. Det hele er et herlig rot. Er det meningen? Vel, jeg er faktisk ikke helt sikker.

Stykket er så svakt skrevet – fliser av motivasjon eller karaktertegning suser forbi i et vindkast av et dusin sidehistorier, der ingen dveler lenge nok til å gi oss en grunn til å bry oss – at det er vanskelig å bedømme om Benji Sperring vet hva han holder på med eller ikke. Jeg må la dommen hvile der. Nick Thompson, produsenten og daglig leder bak denne spektakulært billige og humørfylte eskapaden, virker å tro på prosjektet. Men bortsett fra et kort øyeblikk i andre akt, da all poseringen (ja, i truser og alt mulig) ble lagt til side og forestillingen forsiktig våget å la et ørlite glimt av «ektehet» slippe til, trodde jeg aldri helt på det.

For alle som forventer noe på høyde med Sperrings «Shock Treatment», venter en stor skuffelse; for de som egentlig ikke bryr seg om en forestilling har substans eller ikke, vil denne levere varene. Jeg tror det finnes en ganske interessant forestilling et sted midt i alt dette grumset som kjemper for å slippe ut, men den er ikke funnet ennå.

Spilles til 8. juli 2017

Foto: Paul Dyke

BESTILL BILLETTER TIL HOLY CRAP