ANMELDELSE: I Went To A Fabulous Party, King's Head ✭✭

Foto: Francis Loney I Went To A Fabulous Party

King’s Head Theatre, Islington

19. juni 2015

2 stjerner

The King’s Head har en lang og stolt tradisjon for å løfte frem moderne dramatikk med skeive temaer, men dessverre tilfører ikke dette nye 65-minutters stykket av And Davies mange nye blader til laurbærkransen slik det står nå. Det mangler på ingen måte potensial, og med en lengre spilleperiode i vente under Edinburgh-festivalen i august, finnes det gode muligheter for å videreutvikle både teksten og skuespillernes dybde og troverdighet. Kritikken som følger er derfor ment som et konstruktivt bidrag mot dette målet, heller enn en ren avvisning av det tydelige arbeidet som ligger bak fra både ensemblet og det kreative teamet.

Scenen er rigget som en «traverse», med publikum på tre sider av en stue. Her er sitteplasser i ulike nivåer, et stuebord og en bærbar PC som skal vise seg å spille en sentral rolle i handlingen. En dør fører ut til et kjøkken. Forberedelsene til festen er i gang, ledet av verten Matt (Piers Hunt), som forsøker å bryte den «fjerde veggen» ved å småprate med publikum mens han vasker leiligheten. Han får selskap av mannen sin Lee (Mark Ota), som lider av influensa og – etter hvert som kvelden skrider frem – en destabiliserende cocktail av alkohol og influensamedisin. Den første gjesten som ankommer er Chris (Gregory A. Smith), som fremstår som snerpete og innhyllet i en slags distansert, selvironisk camp-humor for å beskytte seg selv. Bak fasaden har han imidlertid fortsatt sterke, ugjengjeldte følelser for Lee. En potensiell trussel mot husfreden dukker opp i form av Darren (Luke Kelly), en kollega av Matt: han er kjekk og veltrent, og spørsmålet er hvor nær han egentlig er Matt, og hvorfor han i det hele tatt er invitert? Neste mann ut er Tom (Stephen Oswald), en «daddy bear» som er betydelig eldre enn resten av vennegjengen. I starten er han i overkant fåmælt, preget av at han nylig ble dumpet av partneren. Et par fullfører selskapet, selv om de ankommer hver for seg: Paul (Ahd Tamimi) er en treningsentusiast og deltidsstripper som er svært forelsket i sitt eget speilbilde, og Josh (Carlton Venn), en uerfaren og sjenert «twink» som nettopp har møtt Paul på treningsstudioet.

Etter hvert som kvelden utvikler seg, konsumeres det store mengder alkohol, noe som løsner på både tungebånd og klesplagg. Hemninger faller, sannheter – ofte av det uvelkomne og ubehagelige slaget – kommer for en dag, og det bys på en god del nakenhet som tydelig falt i smak hos publikum. Relasjoner settes på prøve, verdigheten ryker på nokså forutsigbare måter, og det antydes både forsoning av gamle konflikter og spiren til nye bekjentskaper. Det er noen gode replikker og vitser underveis, men skal man dømme etter publikums reaksjon, er de ikke på langt nær så mange som skuespillerne og dramatikeren ser ut til å tro. Foreløpig fremstår stykket dessverre ikke som mer enn summen av sine enkeltdeler.

Det er flere grunner til dette. For det første er det en usikkerhet knyttet til sjanger. Det kunne ha vært en enkel og frekk komedie av det herlig endimensjonale slaget – i stil med suksessen Bathhouse: the Musical! som nylig ble spilt på Above the Stag i Vauxhall. I slike verk kan man slippe unna med enkle homofile stereotyper og harselere med dem gjennom både grov humor og subtil vidd. Dette stykket later imidlertid til å ville noe mer: flere seriøse temaer berøres underveis – dagens narsissistiske treningskultur, den destruktive overflatiskheten i dating-apper, og selvbedraget som hindrer oss i å se sannheten om egen identitet under den kollektive tryggheten i skeiv hedonisme. Mot slutten antydes det til og med at det å «komme ut» for seg selv er vanskeligere i dag enn å komme ut for samfunnet. Alle disse temaene er viktige, men ingen av dem følges egentlig opp til en interessant eller ferdigformet konklusjon. Det føles som om stykket strekker seg etter å være en moderne utgave av My Night with Reg, som nylig ble gjenoppsatt så minneverdig på Donmar Warehouse, men uten å klare å fullføre løpet.

Hovedårsaken til dette er at skrivingen, i motsetning til nevnte 80-tallsklassiker, ikke bygger opp karakterene gradvis gjennom nyansert dialog, men snarere presenterer de sju individene som statiske stereotyper med funksjoner som ikke utvikler seg i løpet av stykket. De forblir dukker fremfor karakterer med egne liv. Unntaket er unge Josh, som faktisk går gjennom en læringskurve fra det klønete til det selvsikre. Det er ingen tilfeldighet at Carlton Venns prestasjon er kveldens mest minneverdige – rett og slett fordi han har en historie å fortelle og utnytter materialet han har fått. Her ser vi et spekter av motstridende følelser formidlet gjennom troverdig dialog, som lar oss se hans psykologiske utvikling i detalj. Dessverre gjelder ikke dette for de andre rollene. Det tekniske ved produksjonen er det ingenting å si på – den erfarne regissøren Dan Phillips sørger for at bevegelsene er naturlige og skaper et inntrykk av at rommet er større enn det er, noe som er krevende med sju voksne som skal spille beruset på liten plass. Et publikumsmedlem blir dratt inn i en dansesekvens, og det fungerer godt uten å bli et pinlig «Dame Edna»-øyeblikk. De enkelte scenene brytes opp av stiliserte diskosekvenser som punkterer handlingen effektivt. Nei, problemene ligger foreløpig i en usikkerhet rundt både konsept og utførelse.

Mitt forslag vil enten være å bearbeide stykket ytterligere gjennom workshops og utvide det slik at karakterene og de seriøse temaene får mer rom til å puste og vokse; eller å rendyrke det som en farse og konsentrere seg om de komiske situasjonene og den verbale slagferdigheten, slik at det blir et rent stilistisk verk. Begge deler er hederlige og interessante løsninger, mens dramaet slik det står i dag forblir uforløst på nesten alle plan.

I Went To A Fabulous Party spilles på King's Head frem til 5. juli 2015