ANMELDELSE: Les Misérables, Queen’s Theatre, London ✭✭✭✭✭

Douglas Mayo anmelder Les Misérables i regi av Trevor Nunn og John Caird i det den fenomenale spilleperioden ved Queen's Theatre i London går mot slutten.

Les Misérables

Queens Theatre, London

11. juli 2019

5 stjerner

Som den musikal-entusiasten jeg er, var det utenkelig å gå glipp av Trevor Nunn og John Cairds oppsetning av Les Misérables på Queen's Theatre – som snart skal døpes om til Sondheim Theatre.

Kanskje den viktigste avgjørelsen Cameron Mackintosh tok i forbindelse med Les Misérables, var å akseptere Trevor Nunns forslag om å produsere forestillingen ved Barbican Theatre under Royal Shakespeare Companys vinger. Ved å samle et av de beste produksjonsteamene noensinne, skapte de en musikal basert på Victor Hugos roman som ikke bare motbeviste kritikerne, men som også skulle spille lenger enn noen annen musikal i West End-historien – først ved Palace Theatre, og siden ved Queen's. Den fortsatte med å erobre Broadway med to nyoppsetninger, for ikke å nevne produksjonene som har spilt i 52 land verden over.

Det har vært nesten umulig å oppdrive billetter til forestillingen som avsluttes i kveld (lørdag 13. juli 2019), da fans har strømmet til for et siste gjensyn – og vi ble ikke skuffet.

Skjønnheten i Les Misérables, slik Nunn og Caird forestilte seg den, er at publikum i løpet av de tre timene forestillingen varer, blir fraktet gjennom 17 år og halve Frankrike mens Jean Valjean forfølges av Javert. Med en uanstrengt filmatisk presentasjon får det utrolige ensemblet og en hel hær av scenearbeidere det hele til å se ut som en lek, men ikke la deg lurt! Ser du nøye etter, vil du innse at med unntak av to svært store elementer og et lagerhus fullt av bord, stoler, kopper, flasker og en og annen kjerre, er det du ser John Napiers versjon av en «black box». Publikum blir bedt om å bruke fantasien for å fullføre bildet. Napiers barrikader er nesten som medlemmer av ensemblet. Jeg er fremdeles bergtatt over hvordan de glir nærmest ballettaktig over scenen, spinner uanstrengt og smelter sammen. Kombinert med den berømte dreiescenen er det en bragd som har fått oss til å komme tilbake igjen og igjen for å se hva Napier ville finne på neste gang!

Dean Chisnall som Jean Valjean. Foto: Johan Persson

Dean Chisnall spiller rollen som Jean Valjean. Det er en knallsterk prestasjon, en av de beste jeg har sett. Med nydelige nyanser fanger Chisnall elegant frustrasjonen, sinnet, troen og medfølelsen til denne fantastiske mannen. Det er en formidabel sangoppgave, og det kunne vært lett å overspille emosjonene, spesielt i prologen, men her kontrolleres alt uanstrengt. Det handler om å spille på det sanne. Det er ikke behov for store fakter, og det ultimate eksempelet får man i den bønn-aktige «Bring Him Home» – publikum ble helt stille, stillheten var til å ta og føle på, og tolkningen av sangen var utsøkt.

Valjean forfølges av Bradley Jadens Javert. Det er en vrien rolle; Javert er ikke skurken her. Han er en mann som tror alt er svart-hvitt, uten unntak, og som styres av en dyp tro. Jakten på Valjean ender opp med å bli den ultimate pine for denne lovens mann, ettersom Valjean stadig utfordrer Javerts forventninger. Uten å vite det, river Valjean selve fundamentet for mannens eksistens fra hverandre. Jaden ser for det meste ut til å forstå at det ikke er nødvendig å rope gjennom tekstene for å skape autoritet og makt. Den «offentlige» siden av Javert, fattet og kontrollert, balanserer perfekt mot hans private øyeblikk, spesielt i opptakten til selvmordet der han er preget og i ferd med å gå under. «Stars» var et høydepunkt.

Bradley Jaden som Javert. Foto: Johan Persson

Heldigvis er Chisnall og Jaden en perfekt kombinasjon både vokalmessig og fysisk, slik at trusselen, spenningen og konflikten er til stede hele veien. «The Confrontation» var så spennende som jeg noensinne har sett den, og virkelig nervepirrende i sin fysiske utforming. Denne intensiteten ble holdt ved like gjennom hele kvelden, der hver av mennene aldri trådte feil, men holdt spenningen på eggen av en kniv.

Ensemblet som gir farge til denne ultimate jakten, spiller ikke bare de fargerike karakterene i Hugos historie, men også en mengde bipersoner. Steven Meo og Vivien Parry var like komiske som de var truende i rollene som de beryktede Thénardier-ekteparet. Det frenetiske spillet i «Master Of The House» ble håndtert med stor selvsikkerhet, der hver eneste latter satt, og noen nye øyeblikk holdt det hele friskt. Toby Miles (Marius), Elena Skye (Éponine) og Charlotte Kennedy (Cosette) tok tak i kjærlighetsmontasjen, som fort kan bli for søtladet, og fylte den med ærlighet og kraft kombinert med nær feilfri vokal. Samuel Edwards gjorde Enjolras til en troverdig revolusjonær. Hans erkjennelse av at alt var tapt var til å ta og føle på, og hans uanstrengte akrobatikk ned fra barrikaden i dødsøyeblikket var imponerende. Carley Stenson, du stjal hjertet mitt med din vakre tolkning av «I Dreamed A Dream».

Carley Stenson som Fantine. Foto: Johan Persson

Bortsett fra den groteske seksualiteten i «Lovely Ladies» (bra jobbet, damer), var det notable prestasjoner fra Sam Harrison som den sadistiske dandyen Bamatabois, Adam Bayjou som arbeidsformannen, og James Hume som biskopen av Digne.

Antony Hansen, Barnaby Hughes, Ciaran Joyce, James Nicholson, Ben Tyler, Joe Vetch, Raymond Walsh og Andrew York var strålende som Thénardiers gjeng og som studentene. Jeg ble spesielt rørt av Raymond Walshs Grantaire, som ga et sterkt øyeblikk av fysisk følelse til Samuel Edwards i løpet av «Drink With Me». Man kunne ikke bedt om et mer ærlig emosjonelt uttrykk eller en mer sannferdig respons på det utbruddet.

Vivien Parry og Steven Meo som ekteparet Thénardier. Foto: Johan Persson

Mick Potters suberbe lyddesign gjorde hvert eneste ord krystallklart, og gjorde meg også oppmerksom på endringene i orkestreringen av Christopher Jahnke, Stephen Metcalfe og Stephen Brooker. Noen av de syntetiske lydene som var en del av Les Misérables' musikalske DNA er borte. John Camerons opprinnelige intensjoner er der fortsatt for det meste, men jeg la merke til at noe av akkompagnementet virket litt mer blomstrende enn tidligere, og det krevde litt tilvenning.

Steve Moss' fantastiske orkester var i toppform hele kvelden. Partituret gnistret, og som musikalentusiast anser jeg disse musikerne i høyeste grad som en del av ensemblet; de leverer en like nyansert prestasjon som skuespillerne på scenen.

Hva skjer nå? Vi beveger oss inn i ukjent terreng. Den nåværende produksjonen av Les Misérables erobret verden og inspirerte en generasjon av teatergjengere og teaterskapere. London-oppsetningen var den siste gjenværende produksjonen av den originale regien, versjonen som holdt forestillingen gående i tre tiår. På Broadway ble den nye produksjonen presentert under den siste nypremieren, og så vidt jeg vet har det aldri tidligere skjedd en så drastisk totalendring av en produksjon midt i en spilleperiode. Jeg forstår ikke helt hvorfor endringen har blitt ansett som nødvendig. Produksjonen er like levende som alltid og ser fortsatt ut til å trekke store mengder publikum. Denne oppsetningen er som en klassisk Rolls-Royce: suverent håndverk, klassisk ingeniørkunst, et kjent og pålitelig merke. La oss håpe at denne klassikeren ikke blir erstattet av en billigere og mer prangende modell som kanskje ikke holder distansen eller får Les Misérables frem til sitt 50-årsjubileum.

Til slutt, en takk til alle skuespillere, teknikere, publikumsverter, musikere og ledelse som kjærlig har holdt denne produksjonen gående. Så mange mennesker har vært involvert i denne oppsetningen gjennom årene, ikke bare her, men over hele verden – til dere alle sier jeg takk.

BESTILL BILLETTER TIL DEN NYE OPPSETNINGEN AV LES MISÉRABLES