ANMELDELSE: Licensed To Ill, Southwark Playhouse ✭✭✭

Simon Maeder, Adam El Hagar, Tope Mikun, Daniel Foxsmith i Licensed To Ill Licensed To Ill

Southwark Playhouse

2. desember 2016

3 stjerner

Bestill billetter

Denne forestillingen kan fort vise seg å bli den nye 'Jersey Boys'. Den har alt man trenger for en suksessforestilling om populærmusikk: en gjeng med likandes, hyperenergetiske gutter; et dypdykk ned i underholdningsbransjens mørke side med lureri og skumle typer; og en uskyldig, oppriktig musikkglede som kjemper mot den ansiktsløse massens ensformige hyllest. Foreløpig varer showet i rundt 80 minutter, her presentert av det tidligere billettbyrået Corner Shop, som nå satser på egne arrangementer. Og de har gjort en strålende jobb med denne livlige produksjonen av skuespillerne og skaperne Adam El Hagar (MCA) og Simon Maeder (Mike D) sammen med kompaniet (Daniel Foxsmith som Ad-Rock, og en suveren Tope Mikun som DJ og i diverse andre roller, alt under oppsyn av konsulentregissør Tid). Hvis du allerede føler deg overveldet av de komplekse spørsmålene rundt hvem som har skapt hva her, så velkommen til popmusikkens uvirkelige verden.

Adam El Hagar, Daniel Foxsmith, Simon Maeder i Licensed To Ill

Som et utstillingsvindu for gutta sitt høye energinivå og nesten frenetiske, ungdommelige løping frem og tilbake, er dette svært underholdende saker. De spiller musikkinstrumenter (helt greit, selv om repertoaret og det stilmessige spennet virker noe begrenset); de 'synger' – om det er det rette ordet – raplåter mikset av DJ-en i en forhøyet bås på scenen, spesialdesignet for formålet i den spraylakkerte scenografien (takk til Rosie Murray) satt opp av Jemima Robinson. Det er en lekeplass full av testosteron. Av og til etterligner guttene foreldrefigurer – som i 'Punk Play' som ble vist her for bare noen måneder siden – men stort sett spiller de bare guttene i bandet.

Dramatisk sett består forestillingen av en rekke kraftfulle takter. Hver scene og hver bevegelse er tydelig tegnet, bestemt og selvsikker – intenst forklarende og selvhøytidelig. Det som mangler er en følelse av motvekt til disse harde slagene: vi får ingen anelse om hvor karakterenes sårbarhet ligger. Det hele føles litt som et manifest for hvit tenåringsgutt-kraft, og det klinger en smule hult. Det er rett og slett litt for mye selvtillit til stede. Historien skriker etter mer lys og skygge, og mer skjørhet som kan utforskes, slik at karakterene blir mindre like de monotone reglene i rap-låtene sine, og mer som virkelige mennesker vi kan engasjere oss i på et dypere plan.

Tope Mikun i Licensed To Ill

Ellers forteller stykket historien om hvordan de er ingenting det ene øyeblikket, stjerner det neste, for så å bli avfeid som 'uformelige' mens de må vike plassen for mer suksessfulle aktører. Dette er derfor ikke så mye en 'og så skrev jeg...'-historie, men heller en 'og så ble jeg rangert som...'-fortelling. Entusiastiske lesere av bransjebladene og de som samler manisk på band-trivia vil nok la seg engasjere, men hvem andre bryr seg vel egentlig?

Adam Al Hagar, Daniel Foxsmith og Simon Maeder i Licensed To Ill,

Nei. Dette er et stykke som er på vei et sted, og det kan bli noe virkelig, virkelig stort, men akkurat nå er det som en gutt som er gammel nok til å trenge deodorant, men ikke gammel nok til å barbere seg. Det trenger mer utvikling før det blir virkelig attraktivt. For øyeblikket stirrer det seg blindt i speilet og grer håret på stadig nye måter, men det har egentlig så mye mer å by på. Interessant nok finnes det en belysende artikkel om USA i Trump-æraen i programmet, skrevet av Adam Horovitz (den snille jødiske gutten, alias Ad-Rock), noe som antyder at skaperne av dette arrangementet har mer på hjertet enn de så langt har inkludert i stykket.

Spiller frem til 24. desember 2016

Foto: Helen Maybanks

BESTILL BILLETTER TIL LICENSED TO ILL VED SOUTHWARK PLAYHOUSE