ANMELDELSE: Love-Lies-Bleeding, Print Room på The Coronet ✭✭✭

Jennifer Christie anmelder den europeiske premieren på Love-Lies-Bleeding av Don DeLillo, som nå spilles ved Print Room at the Coronet.

Joe McGann og Josie Lawrence i Love-Lies-Bleeding. Foto: Tristram Kenton Love-Lies-Bleeding Print Room at the Coronet

14. november 2019

3 stjerner

Bestill billetter nå Love-Lies-Bleeding har nå sin europeiske debutsesong ved Print Room at the Coronet. Stykket er skrevet av den produktive romanforfatteren Don DeLillo og hadde sin første offentlige lesning i USA i 2005. Dette er det andre stykket av DeLillo som regisseres av Jack McNamara, det første var Valparaiso i 2006. McNamara setter pris på DeLillos litterære språkbruk og beskriver replikkene som «små kunstverk i seg selv».

Skuespillerprestasjonene er tydelig definerte og har en autentisk stemme, og for det meste er overgangene mellom de ulike tidsplanene enkle å følge. Fremdriften og flyten i narrativet lider imidlertid under de hyppige skiftene, og handlingen kjører seg til tider fast i et overveldende tekstvolum.

Clara Indrani og Jack Wilkinson i Love-Lies-Bleeding. Foto: Tristram Kenton

Alex har lidd i stillhet siden sitt andre slag og pleies av sin fjerde kone, Lia, når sønnen Sean ankommer sammen med ekskone nummer to, Toinette. Med seg har de nok morfin til å hjelpe Alex over til den andre siden. Som man skjønner, blir historien ytterligere komplisert av disse abstrakte relasjonene.

Gjennom store deler av stykket sitter Joe McGann stille og taus i en rullestol mens han blir håndtert av de rundt ham. Det er umulig å tyde hva karakteren Alex tenker bak det uttrykksløse ansiktet og de ubevegelige øynene. I flere tilbakeblikk fra forholdet til de andre karakterene tegner McGann et bilde av den livskraftige Alex.

Scenografien er visuelt stimulerende. Først fremstår den som en terrasse i ørkenen med utsikt over åpne sletter og et praktfullt lys: «Jeg så en død mann på t-banen en gang». Dette fra en mann som tydelig nærmer seg slutten. Designteamet har gjort en god jobb med å understøtte dybden i historien, med Lily Arnold på scenografi og kostymer, og Azusa Ono på lysdesign. Videodesigner Andrzej Goulding står bak det visuelle inntrykket av det raske toget, som forsterkes ytterligere av Alexandra Faye Braithwaites lyddesign.

Jack Wilkinson og Josie Lawrence i Love-Lies-Bleeding. Foto: Tristram Kenton

Love-Lies-Bleeding (Reverumpe) er også navnet på en blomstrende plante. I blomstenes symbolspråk representerer den hjelpeløshet eller hjelpeløs kjærlighet. Det er en treffende tittel for et stykke som utforsker livets sluttfase og debatterer de pårørendes rett til å avslutte det de oppfatter som et vegetativt stadium hos en annen.

Spørsmålet for meg er heller: Hvordan kan man forutse valgene man tar når man står i en situasjon preget av så sterke personlige bånd? Som med mange av livets store avgjørelser er det umulig å vite hvilken vei som er den rette, og i tilfellet Toinette – som trodde hun visste – oppstod det tydelig tvil da det kom til selve handlingen.

Spilles til 8. desember 2018

BESTILL BILLETTER TIL LOVE-LIES-BLEEDING NÅ