ANMELDELSE: Personals, Landor Theatre ✭✭✭✭

Nothing To Do With Love - The Cast Of Personals Personals The Landor, Clapham 6. august 2015

4 stjerner

Personals, en musikalsk komedie om jakten på kjærligheten gjennom rubrikkannonser, hadde premiere i 1985 – og teknologien har etter hvert gjort stykket til et utilsiktet tidsbilde. Jeg fryktet at dagens overflod av dating-apper og nettsider ville gjøre oppsetningen gammeldags, men min tvil var totalt ubegrunnet. Ain’t No Other Productions' hjertevarme og gledesstrålende nyoppsetning viste nøyaktig hvilken glemt perle Personals er. Jeg ble bergtatt av deres skildring av den tidløse og forvirrende prosessen det er å forsøke å knytte bånd til fremmede, og hvordan sårbarheten i karakterene ble løftet frem med både humoristisk og gripende effekt. Med et manus skrevet av skaperne av Friends (Venner for livet), David Crane og Marta Kauffman, er sammenligninger med situasjonskomedien uunngåelige. Oppsetningens markedsføring spiller også på dette ved å bruke den karakteristiske Friends-fonten i tittelen. Likevel, bortsett fra et ensemble på seks – tre kvinner og tre menn – er det lite annet å sammenligne. De seks skuespillerne spiller en rekke ulike roller, inkludert én gjennomgangsfigur hver. Sam (Patrick Barrett) og Claire (Lauren Nevin) er naboer med romantiske følelser for hverandre, men nevrosene hindrer dem i å snakke fra hjertet. Samtidig fører Louis (Matthew Chase) og Louises (Rebecca Westberry) avhengighet av interaktive kassetter for datingtips til et ganske anspent og forhastet forhold. Kim (Rebecca Gilliland) og Typesetter (Robert Bannon) har sine egne frittstående historier. Førstnevnte begir seg forsiktig ut på datingmarkedet etter et samlivsbrudd, mens sistnevnte skriver en tulleannonse for å irritere kona, noe som ender med at han havner i en ménage à trois med henne og en bifil dverg.

De sentrale historiene avbrytes av komiske vignetter og sanger, inkludert Westberrys hysteriske videoer fra et formidlingsbyrå og den utrolig morsomme ‘Second Grade’, der de tre guttene synger om hvordan livet hadde vært enklere om de oppførte seg som åtteåringer. Slike sekvenser gir publikum et fornøyelig innblikk i ulike dating-mønstre. Samtidig fungerer de som et motstykke til de mer filosofiske trådene i handlingen, som tar for seg gapet mellom karakterenes dypeste ønsker og deres faktiske handlinger. ‘Moving in with Linda’ er et spesielt fornøyelig eksempel; her ser vi Sam som forbereder seg spent på å flytte inn med sin nye kjæreste, bare for å bli hjemsøkt av minnene fra tidligere flammer.

Matthew Chase, Robert Bannon og Patrick Barrett synger Second Grade

Kims historie er uten tvil den mest kraftfulle, takket være en helhetlig fortelling og Rebecca Gillilands lidenskapelige og hjerteskjærende prestasjon. ‘I Think You Should Know’ tar oss gjennom hennes forsøk på å skape en intim forbindelse med en mann hun møtte kun timer før, idet hun innser at hun fortsatt elsker eksen. Denne emosjonelle reisen kulminerer i ‘Michael’, en energisk og fryktinngytende sang der hun øver på å trygle ham om å ta henne tilbake, før hun bryter sammen når talen blir mer og mer desperat. De andre historiene føles noe oppstykket i sammenligning. Louis og Louise fremstår som litt endimensjonale karakterer i et ellers utmerket manus, og troverdigheten i lidenskapen mellom Sam og Claire hviler tungt på Barrett og Nevins strålende kjemi. Typesetters underlige, men søte historie er det mest påfallende eksempelet. Han konkluderer med at kjærligheten kommer i mange former, men siden vi aldri får se verken kona eller elskeren, krever det en dose velvilje fra publikum. Videre blir moralen noe undergravd av en lignende sjekk-vignett der en polyamorøs mann er utro mot sine partnere med en gruppe kolleger, noe som gjør disse ukonvensjonelle livsstilene til et slags poeng i en vits.

Disse små merksnodighetene ble mer enn oppveid av de gjennomgående sterke prestasjonene, støttet opp av Marcelo Cervone og Reuben Stones musikalske akkompagnement. Ensemblets imponerende beherskelse av amerikanske dialekter, som aldri vaklet under sangen, bidro til en oppslukende atmosfære i det svært intime lokalet – der scenen og den minimalistiske scenografien bare var noen centimeter unna bakerste rad. Ikke bare ble man revet med av karakterene som blottla seg på scenen, men Robert Bannons særegne talent for små ansiktsuttrykk hos bi-karakterene kunne oppleves på nært og herlig hold. Cameron Halls minneverdige koreografi, som var på sitt beste under den kaotiske ‘Second Grade’ og den gåtefulle ‘I Could Always Go To You’, formidlet karakterenes følelser som boblet rett under overflaten. Sistnevnte sang, en tilsynelatende munter innsikt i Claire og Louises mislykkede beslutning om at livet ville være enklere om de datet hverandre, var spesielt fascinerende. Den negative endringen i holdning idet de begir seg inn i forholdet, skildres nydelig gjennom kroppsspråket deres mens de følger etter hverandre på scenen. Ved å speile hverandre på en ubehagelig måte, viser de både båndet mellom seg og den komiske sårbarheten i løftet de har gitt – et beundringsverdig subtilt øyeblikk i en ellers fargerik forestilling.

Med sitt enormt talentfulle ensemble og et utmerket partitur, bød Personals på en tvers igjennom underholdende og tankevekkende kveld. Jeg håper virkelig at Ain’t No Other Productions får muligheten til å sette opp dette stykket igjen i nær fremtid. Personals spilles på Landor Theatre frem til søndag 9. august 2015