ANMELDELSE: Pete 'N' Keely, Tristan Bates Theatre ✭✭✭✭

Katie Kerr og David Bardsley i Pete 'N' Keely Pete 'N' Keely

Tristan Bates Theatre

Torsdag 4. mai 2017

4 stjerner

Bestill billetter nå

Tre ganger hurra for denne dristige, strålende og tøffe oppsetningen av et stykke for to skuespillere som nå inntar scenen på det lune og intime Tristan Bates Theatre. Det er regissør Matthew Gould vi kan takke for at denne perlen har blitt hentet frem i lyset. For sytten år siden trollbandt stykket publikum Off-Broadway i en altfor kort periode på litt over 100 forestillinger, og nå er det på et lynvisit til denne teaterperlen i Covent Garden. Hvis du liker oppfinnsomme revyer forkledd som musikaler, må du ikke la denne muligheten gå fra deg. Du vil bli sjarmert.

La oss ta det viktigste først. Emily Bestow har truffet spikeren på hodet med scenografien; et praktfullt, fargerikt, men samtidig enkelt og luftig design som plasserer oss rett i en verden av glansede TV-show i farger. Her skal de to hovpersonene gjennomføre en svært offentlig gjenforening etter skilsmissen. Mitchell Reeve lyssetter det hele med dybde og intensitet, og Sam Glossops lyddesign starter med stemningsfullt 60-tallsreklame-prat før han gir en perfekt balansert lyd til bandet ledet av James Cleeve (tangenter), med Richard Burden på slagverk og Doug Grannell på bass. De er en topptrimmet gjeng som fremfører Patrick S. Bradys arrangementer med presisjon og kjærlighet. Brady har også skrevet det nye musikalske materialet og vokalarrangementene, som jeg kommer tilbake til straks.

Katie Kerr og David Bardsley i Pete 'N' Keely

Etter en liten intro møter vi kveldens "stjerner": Pete Bartel (tenk Robert Goulet møter Liberace) med en skremmende parykk, Zapata-bart og skjorte med rysjer, og den imponerende Keely Stevens (som ser ut som hun har vandret ut av "Hairspray" via "The Valley of the Dolls"). Disse to tar oss med på en forrykende reise gjennom karrierene sine, fra deres første møte, frieri og ekteskap, via skilsmisse og nokså mislykkede solokarrierer, til den endelige gjenforeningen på skjerm og scene. Underveis bærer de to hele historien alene, kun avbrutt av korte stemmer over anlegget og en velfortjent pause. I tillegg til å være en lærepenge i hvordan man skaper fullverdig underholdning med bare to skuespillere, er det en herkulisk kraftanstrengelse som krever enormt mye av de medvirkendes ferdigheter og artisteri.

Skuespillerne våre er David Bardsley, som nylig leverte en solid prestasjon som Bruce Ismay i nypremieren av "Titanic" på Charing Cross Theatre, og Katie Kerr, som jeg sist så i en flott rolle i "Sunset Boulevard" på ENO. For begge representerer dette et stort steg opp når det gjelder kravene som stilles. De må mestre 19 musical-numre med lite dialog mellom; enkelte av disse, som de nye "The Cross Country Tour" og "Tony and Cleo", er så imponerende at de alene er verdt billettprisen. I tillegg må de levere en rekke klassikere fra "The Great American Songbook", sanger som publikum kjenner fra de aller største tolkerne, noen ganger fremført seriøst, men like ofte for komisk effekt.

Katie Kerr i Pete 'N' Keely

Det mangler heller ikke på latter. Man kan nyte humoren for det den er, men jo mer teater- og kjendiskyndig du er, desto mer vil du sette pris på denne ertende og parodiske fremstillingen av selvhøytidelige kjendiser. På mange måter er humoren så sofistikert og urban at den minner om de smarte revyene fra 60-tallet, ikke minst de med Millicent Martin, David Kernan og Julia McKenzie. Dette er tunge navn, og på sett og vis krever denne type "lett" materiale profesjonelle tungvektere for å virkelig komme til sin rett. Man kan ikke la være å undre seg over hva for eksempel Julie Atherton og Simon Lipkin kunne ha fått ut av disse rollene, hvor timingen må sitte perfekt for at vitsene skal lande. Men det blir selvfølgelig bare speulasjoner. Her har vi et talentfulle par som gir alt de har, og det er slett ikke lite.

Det finnes også snev av ekte følelser i andre akt – akkurat passe mye til at det aldri blir klissete, men nok til å skape en herlig bittersøt stemning. Kerr bærer det meste av dette og viser et bredere register enn det Bardsley får anledning til. Det er tydelig hvor forfatter James Hindmans sympatier ligger i denne kampen mellom kjønnene, og James Waldrops tekster til Bradys musikk støtter dette synet. Vi ender opp på hennes side. Og det fungerer utmerket å oppdage at midt i alt det teatralske kaoset, så bryr vi oss faktisk om dem – og spesielt om henne.

Underveis har de mange strålende øyeblikk. Det er også tilfeller med litt usikker frasering, tvilsom intonasjon og hørbarhet, men dette vil nok gå seg til etter hvert som forestillingen får satt seg og teknikken justeres. Når det gjelder selve klangen i stemmene deres, er kanskje ikke kjemien helt perfekt ennå; vokalene til Bardsley og Kerr virker å være fundamentalt forskjellige. De gjør sitt beste for å harmonere, men har ofte hendene fulle med å finne den rette balansen i klangfarge og klang.

Når målet er en hyggelig og underholdende kveld i teateret, kan vi imidlertid tilgi noen skjønnhetsfeil. Man kan velge å se på det som en illustrasjon på hvordan de har glidd fra hverandre (selv om det ikke nødvendigvis forklarer deres status som legendariske "singing sweethearts"). Men la gå. Det er stor underholdning, og hvis du fokuserer på de mange godbitene, vil du få en fantastisk kveld.

Spilles frem til 20. mai 2017

BESTILL BILLETTER TIL PETE 'N' KEELY