ANMELDELSE: Princess, LOST Theatre ✭✭✭

Foto: Aidan Orange Photography Princess

LOST Theatre

16. november 2016

3 stjerner

Dette fascinerende og nyskapende verket er et herlig eksperiment innen historiefortelling: komponist, forfatter, koreograf, sanger og regissør Stuart Saints «tverrfaglige» teaterstykke.  Med utgangspunkt i den verdenskjente fortellingen om «Alice i Eventyrland», dundrer Saint løs på publikum med et forhåndsinnspilt lydspor i heftig 80-talls fusjonsstil, med ham selv på vokal (en attraktiv stemme som minner ikke så rent lite om Marc Almond). Samtidig fremfører et mangfoldig ensemble på åtte (her syv på grunn av skade) de arketypiske scenene fra en eventyrheltinnes dristige ferd.  For å oppnå dette benytter han seg av bevegelser hentet fra mange ulike stiler: kommersiell dans, musikallans, moderne kunstnerisk dans, ballett og streetdance.  Det er utrolig gøy, og den knappe timen fyker av gårde med langt flere høydepunkter enn dødpunkter.

Danserne er derfor helt avgjørende for forestillingen.  Morgan Scott er sensuell og kontrollert i rollen som den hvite kaninen, elegant med lange, smidige bevegelser og en veldisiplinert fysikk som mestrer krevende posisjoner tilsynelatende uten anstrengelse. Han kommuniserer direkte og trygt med salen.  Hans prestasjon skiller seg ut i ensemblet, og han er tydelig en kunstner på vei opp og frem. Travis Sumner og Onyemachi Ejimofor kommer fra samme bakgrunn ved London Studio Centre som ham, men deres trinn krever ikke den samme nådeløse presisjonen: de fremstår mer godlynte, humoristiske, avslappede og konverserende.  Her har jentene mer til felles med dem enn med den unnvikende kaninen: Naomi Peaston, Louise Andree Douglas og Helen Scott tildeles karakterroller, i likhet med Sumner og Ejimofor, og spiller mange ulike roller med en fantastisk sans for særpreg og differensiering.  De er på scenen det meste av forestillingen i et heseblesende tempo: Særlig Scott blir presset gjennom en serie praktfulle hopp og løft som han tydelig nyter.  Jennie Dickie spiller rollen som «Alice/Princess» mer tradisjonelt, og gjør det med stor klarhet og varme. Hun er den karakteren vi føler oss tettest på, og vi følger reisen hennes med ekte engasjement og interesse.

Koreografien fortjener full oppmerksomhet, men muligens skygger noen TV-skjermer foran på scenen – en del av Mary Colhiseys designkonsept – for viktige detaljer.  Alt i alt er uttrykket likevel engasjerende og moderne, og fortellingen er enkel nok å følge.  Pete Ayres lyssetter det hele kompetent, og lyden ved Simon Kitts og Sam Dyson er grei (selv om vi gjerne skulle hørt Saints tekster tydelig nok til å følge dem).  Lana Avis og Gwen Jones fungerer som «hus-koreografer», med tilleggsmateriale av Mo Jen.  Saint har definitivt noe spennende på gang her, og vi ser frem til å se hvordan dette utvikler seg videre.