ANMELDELSE: Speed-The-Plow, Playhouse Theatre ✭✭

Foto: Simon Annand Speed-The-Plow

Playhouse Theatre

22. oktober 2014

2 stjerner

I følge musikalen Sweet Charity er livets rytme en kraftfull ting. I følge David Mamet-kjennere er rytmen i dialogene hans en kraftfull ting. Og sannheten er at stykkene hans er fulle av rytme; fraser har helt spesemikke former, ord og vendinger gjentas med en bestemt klang, og selv pauser og innpust følger ofte en rygmisk takt. Fra dette rimet oppstår en form for fornuft – en slags forståelse av tid, sted, makt og karakter. Klarhet.

Det er i hvert fall teorien.

Jeg har aldri opplevd Speed-the-Plow som et særlig fengslende, tankevekkende eller banebrytende stykke; tvert imot gjør den totale mangelen på teatralitet at det virker mer som et emne for en kortfilm enn et scenedrama. Ingenting ved Lindsay Posners nokså intetsigende nyoppsetning av Mamets stykke, som nå spilles på Playhouse Theatre, endrer på det inntrykket.

Det er faktisk vanskelig å se hvorfor stykket settes opp igjen i det hele tatt, spesielt siden Old Vic nylig leverte en versjon med Kevin Spacey og Jeff Goldblum som ble godt mottatt. Hva er det som er så fascinerende med dette smussige, kvinnefiendtlige dramaet som gjør at det settes opp med en frekvens som vanligvis er forbeholdt klassikere som Hay Fever, Blithe Spirit eller Sporvogn til begjær?

Det er ikke som om tematikken er uendelig fascinerende.

To gamle venner i filmbransjen møtes på kontoret til den ene, som nettopp har blitt forfremmet til en maktposisjon. Den 'maktesløse' har et forslag til en garantert kinosuksess som en storstjerne er interessert i. Den 'mektige' går med på å presentere ideen for toppsjefen og dele både millioner og ære med vennen sin. Siden de er menn, inngår de et veddemål om hvorvidt den mektige kan forføre kvinnen som er hans vikarierende sekretær.

Den mektige lokker kvinnen til leiligheten sin ved å gi henne en bok hun skal lese – en bok toppsjefen ønsker en vurdering av. Hun elsker boken og ser dybder i den som mennene aldri kunne sett; den handler om viktige og verdifulle temaer. Hun overbeviser den mektige om å gi grønt lys til en film basert på boken, og de besegler avtalen med sex. (Ja, David Mamet er verken kvinne eller feminist).

Dagen etter knuser den mektige drømmene til vennen sin ved å nekte å finansiere storfilmen hans. (Det gis aldri noen forklaring på hvorfor begge filmene ikke kunne blitt laget samtidig, men det er en annen sak...) Den maktesløse slår den mektige i ansiktet for å få ham til å «se fornuft», og ydmyker deretter kvinnen til å innrømme at hun aldri ville hatt sex med den mektige hvis det ikke var for avtalen om filmatiseringen. Denne erkjennelsen (som ærlig talt var åpenbar) får den mektige til å gå tilbake til den opprinnelige planen. Kvinnen kastes ut i mørket, og de to mennene planlegger sine millioner.

Det er ikke spesielt morsomt, i hvert fall ikke i denne oppsetningen, og selv i morsommere produksjoner virker påstanden om at dette er en hvass satire noe merkelig. Å vise privilegerte, hvite menn i maktposisjoner i filmverdenen som gjør avtaler og forråder hverandre – og knuser en kvinne på veien til enorme summer – virker mer realistisk enn satirisk. Opplegget rundt boken som skal vurderes er for så vidt satirisk, men det er åpenbart, klønete og neppe oppsiktsvekkende.

Så hvis det ikke er handlingen eller satiren – hvorfor sette det opp på nytt?

Stjernen.

Her er det Lindsay Lohan som er trekkplasteret, og hun er uten tvil det beste med hele forestillingen. Hun har en ledig, naturlig stil, en interessant og hes stemme, og mestrer oppgavene rollen gir henne, i hvert fall for det meste. Det var et øyeblikk denne kvelden hvor hun kom ut av det, fikk latterkrampe, gjemte ansiktet bak boken og så hentet seg inn igjen. (Men medspillerne hennes rotet også med både replikker og regi.) Utover det, og til tross for karakterens begrensninger, fikk hun rollen til å fungere.

Noe som er mer enn man kan si om hennes motspillere, Richard Schiff og Nigel Lindsay. Begge er fabelaktig feilcastet. Schiff, som er en utmerket skuespiller, ser med rette flau og forferdet ut over å være med i denne produksjonen, og han gjør knapt mer enn det absolutt nødvendige. Hans askegrå ansikt under applausen talte sitt tydelige språk.

Til kontrast virker det som om Lindsay (Nigel, ikke Lohan) gir alt, men det han gir er langt unna det som kreves. Det er så mye brautende og aggressiv macho-energi fra ham at det nesten er ubehagelig å se på. Det er definitivt slitsomt å høre på ham, og helt lite troverdig.

Det tredje møtet med en «Lindsay» kommer i form av regissør Posner. Hans arbeid her er, for å være ærlig, sørgelig. Det er ingen kraft eller energi i forestillingen, ingen rytme, ingen visjon og til syvende og sist lite poeng. Det overraskende slaget og den påfølgende strømmen av teaterblod er like effektivt (og troverdig) som et plaster på en hjerteoperasjon. Det samme gjelder kjemien mellom Schiff og Lindsay. Alt ved produksjonen virker billig; man får overhode ikke følelsen av den overfloden som burde utgjort bakteppet.

Det kommer alltid et øyeblikk i tredje akt av dette stykket hvor man håper at døren skal slå opp, eller at telefonen skal ringe, og at kvinnen skal avsløre at toppsjefen har gitt grønt lys til hennes filmidé. Men akk, dette er et Mamet-stykke, og han mener kvinner kun duger til sex eller ydmykelse.

Det er et mysterium hvorfor Lindsay Lohan valgte akkurat dette stykket som sin scenedebut. Kanskje hun visste at hun ville være det beste med det? Det virker som den eneste rasjonelle forklaringen. Spesielt siden hun hadde rett.

Det er uunngåelig at West End stadig vil se produksjoner skreddersydd for filmstjerner med håp om store billettinntekter. De er ikke alltid så totalt feilslåtte som denne. Men det handler ikke om filmstjernen – det handler om produsentene selv og deres manglende respekt for både teaterfaget og publikum. Likevel er det ikke til å stikke under stol at «La Lohan» på plakaten har trukket et nytt publikum til teateret. Det er en bra ting. Om de noensinne vender tilbake etter å ha vært vitne til denne forestillingen, er et helt annet spørsmål.