Anmeldelse: Stephen Ward, Aldwych Theatre ✭✭

Alexander Hanson & Charlotte Blackledge i Stephen Ward. Foto: Nobby Clarke Som mangeårig tilhenger av Andrew Lloyd Webbers musikaler, så jeg fram til Stephen Ward med stor interesse. Forhåndsreklamen antydet at dette kunne være et sidesprang fra Lloyd Webbers tradisjonelle stil. Wards historie var fascinerende, og med det svingende sekstitallet som bakteppe var det flust av inspirasjon for det kreative teamet å boltre seg i.

Men et eller annet sted i prosessen gikk denne musikalen dessverre helt i stå.

Stephen Ward var en suksessrik osteopat og kunstner på sekstitallet. Han ble venn med ikke bare makteliten, men også personligheter fra Soho og mer enn noen få attraktive unge jenter som ble inkludert i hans krets. Politiske affærer, egoer og personlig hevngjerrighet førte til at Ward ble gjort til syndebukk da regjeringen ble viklet inn i en skandale av hittil ukjente proporsjoner, samtidig som tabloidene for alvor begynte å markere seg. Det er en historie som lovet så mye, men som forestilling gir Stephen Ward dessverre svært lite tilbake.

Alexander Hanson er stødig og rolig i rollen som Stephen Ward. Han forteller sin egen historie og uttrykker forundring over å ha endt opp som en del av «skrekkabinettet» i et vokskabinett i Blackpool. Charlotte Blackledge og Charlotte Spencer er troverdige som henholdsvis Mandy Rice Davies og Christine Keeler, og resten av ensemblet gjør sitt ytterste med et nokså banalt materiale. Noen av avhørsscenene i andre akt byr på forestillingens mest dramatiske øyeblikk, og jeg tør påstå at du neppe vil få se en sosietetsmiddag kombinert med S&M-orgie i en Andrew Lloyd Webber-musikal igjen med det første.

Det er først i andre akt at Joanna Riding virkelig får Stephen Ward til å lette. Hennes nydelige solo I’m Hopeless When It Comes To You viser Lloyd Webber i klassisk storform, men akk, det varer bare i noen få minutter. Stephen Ward er Andrew Lloyd Webber i lettvekterutgave. Det er ikke mye å skryte av i musikken; den er banal, intetsigende og mangler den melodiske magien man forventer av ham. Tekstene er også klossete og langt unna det nivået som kreves for at en musikal som dette skal fungere.

Det repetitive partituret er fylt med tungrodd resitativ, akkompagnert av det som må være det minste orkesteret som noen gang har sittet i graven under en Lloyd Webber-produksjon. Det hele fremstår som et elektronisk, klumpete rot, orkestrert av komponisten selv.

Scenografien er i hovedsak elegant, med draperier som glir mykt og sørger for raske sceneskifter, supplert av nøytrale projeksjoner av landskap som diskret antyder hvor vi befinner oss. Etter hvert som stykket skrider fram, blir projeksjonene mer påtrengende, og de feiler totalt når de ødelegger selve avslutningen på Wards historie. En huskeregel for videodesignere må være at man ikke kan projisere tekst (i dette tilfellet en avisoverskrift) på bølgende tekstiler. Det som skulle være noen øyeblikk med gripende stillhet, føltes som minutter med pinlig taushet mens vi lurte på om det var en teknisk feil.

Alt i alt sitter man med følelsen av at Andrew Lloyd Webber trenger en Robert Stigwood eller en Cameron Mackintosh tilbake i livet – noen som ikke er redde for å si «NEI» til en komponist som kanskje har blitt for fremgangsrik for sitt eget kunstneriske beste. Man må spørre seg om Andrew har omgitt seg med for mange «ja-mennesker». Det er en trist skjebne at en fantastisk forestilling som Top Hat måtte vike plass for denne svake musikalen. I en tid der produsenter hevder det er en kronisk mangel på teaterplass for nye stykker, er det et mysterium hvordan denne slapp gjennom nåløyet.